Av Odd E. Rambøl

Da Anne-Grete Strøm-Erichsen trakk seg som leder for fylkespartiet for to år siden, meddelte hun dette til lederen for valgkomiteen på en fredag. Mandag morgen stod tre fastlønte tillitsvalgte i Folkets Hus frem i pressen og foreslo Ranveig Frøiland som ny leder. Samme dag eller dagen etter stod Frøiland frem i pressen og fortalte at hun sa ja til å stille.

Dermed ble det som skulle vært en demokratisk prosess, hvor medlemmene og partiorganisasjonen skulle komme med forslag til valgkomiteen på ny leder, en heller kort prosess. Om det fantes kandidater som kunne tenke seg å stille: hvem ville vel stille opp mot en tidligere leder og nylig avgått statsråd? Valgkomiteen var utmanøvrert, om den fremmet en egen kandidat, så ville det i realiteten bli en motkandidat til Frøiland.

Jeg kritiserte Frøilands fremgangsmåte i pressen – og omtalte det som hadde skjedd som en kup(p) ert prosess. Frøiland ble så foreslått av valgkomiteen, og senere velsignet årsmøtet det hele. «Kuppet» var altså vellykket.

Derfor er det kanskje ikke så overraskende at når Frøiland nå i et avisintervju, på den ene side sier at hun ikke har bestemt seg, men samtidig nevner at hun har bedt valgkomiteen se etter mulige alternative kandidater, at noen forsøker å gjenta Frøilands suksess ved forrige ledervalg.

Dermed lanseres Trond Tystad i pressen, og han er «spinnvillig».

Riktignok rykker Ranveig Frøiland ut i avisene dagen etter og sier hun er misforstått. Hun har ikke trukket seg. Så skulle man kanskje forvente at det hele kunne roe seg, at man fulgte de vanlige demokratiske prosedyrer, at valgkomiteen skal få en sjanse til å komme i gang med det oppdraget den har fått av årsmøtet. Men nei, nå er «sirkuset» i gang. AUFs påtroppende fylkesleder rykker ut med støtte til Tystad. Allierte i Nordhordland fra nominasjonsstriden, hvor Bergens kandidat Ruth Grung skulle fjernes fra fjerdeplassen, men Rita Tveiten skulle inn – for at Pål Berrefjord skulle få femteplassen, ble mobilisert mot Frøiland – for Tystad. En annen av Berrefjords støttespillere, Oddmund Søilen, rykker ut: Frøiland er gammeldags, mens Tystad samler hele partiet fra AUF-ere til de gamle i Universitetslaget (dette er tydeligvis ytterpunkter som garanterer bredde, men hva som befinner seg imellom, nevnes ikke). Så rykker styret i Sandviken arbeidersamfunn, Tystads eget lag, ut i pressen: Tystad må velges. Og Oddbjørn Nesje, ansatt som finansråd Tystads rådgiver, ringer ledere i partilagene for å samle støtte for sin sjef.

Ikke overraskende kommer det så en rekke utspill for Frøiland, om egenskaper og kvaliteter. Og noen kommentarer, hvor det bl.a. spørres: Det var da en besynderlig iver etter å bli kvitt Frøiland, det er knapt én måned siden hun ble nominert på førsteplass på stortingsvalglisten. Er partiet tjent med at førstekandidaten hives som fylkesleder, hvor en av begrunnelsene er at hun er gammeldags?

Men så skjer det utrolige, i denne høyst turbulente situasjon, hvor det er åpenbart at Bergens-partiet er splittet og hvor man skulle tro at partiledelsen ville manet «de stridende parter» til ro, bedt de stridslystne om å følge vanlig organisasjonsmessige prosedyrer og gi valgkomiteen en sjanse til å fungere slik årsmøtet har bestemt. Men nei, partistyret heller isteden bensin på bålet: Partistyrets flertall går ut i pressen med støtte til Trond Tystad.

Dette er, situasjonen tatt i betraktning, utrolig nok, men partistyrets vedtak skulle i tillegg være hemmelig! Grunnen til at vedtaket skulle holdes hemmelig til 15. januar, var at partilagene hadde frist til å komme med forslag frem til denne dato.

Nå hevder Grytten at styret ble villedet angående denne fristen, det forelå ikke en slik frist. Men det er i denne sammenheng uviktig: poenget er at partistyret bevisst fattet et vedtak i en sak hvor de mente det var en høringsfrist, og gjør det før høringsfristen har gått ut. Det er ille nok, men i tillegg skulle altså vedtaket være hemmelig for å skjule at det ble fattet før høringsfristen var utløpt.

Det er ille når en partileder slik forsøker å dekke seg bak de ansatte på partikontoret. Bedre blir det ikke når Grytten sier at ideen om hemmelighold ikke var hans, han har bare lojalt støttet den.

Slik kan ikke en partileder oppføre seg, han skal fronte de vedtak som er fattet, han kan ikke skylde på andre, aller minst ansatte – og han kan heller ikke fremstå som «drivved» i forhold til prinsipielt viktige vedtak. Det å fatte vedtak i en sak før høringsfristen er ute – og så bestemme at vedtaket skal være hemmelig, er vedtak av stor prinsipiell betydning for kulturen i Bergens-partiet. Eller kanskje man heller skulle si, ukulturen.