Like siden den ble innført i 1965, har statens innkjøpsordning for ny, norsk skjønnlitteratur vært heftig diskutert. Knapt noen med innsikt i materien vil benekte at den var av helt avgjørende betydning da den ble iverksatt i en krisetid for vår skjønnlitterære diktning. Men da tittelmengden økte eksplosivt utover 1970-årene og opplagene var så store at forlagene måtte starte mammutsalg, var det stadig flere som spurte om ikke ordningen holdt på å bli en melkeku for forlagene.

De tørre tall forteller mye om virkningen: Omregnet i 2000-kroner, har staten brukt 1,6 milliarder kroner på å kjøpe inn og spre til folkebibliotekene 10.330 titler skrevet av mer enn 2000 forfattere og utgitt på over 200 forlag. Forsiktig anslått, har bøkene ført til 12-15 millioner bibliotekutlån.

Med årene er ordningene blitt utvidet — og stadig diskutert. Men først i fjor tok Norsk kulturråd initiativ til å utrede dem i større bredde, som ledd i et treårig prosjekt om strukturendringer i bokbransjen. Innvendingene

I forrige uke ble to delutredninger presentert, nå sendes de ut på høring. Ventelig vil Kulturrådet ha ferdig sin innstilling til Kulturdepartementet i mars, så blir det opp til departementet om de lar saken gå videre til Stortinget.

De viktigste innvendingene mot innkjøpsordningene er at kvalitetsterskelen for ny, norsk skjønnlitteratur er for lav (og at den slik stimulerer til overproduksjon av likegyldige, middelmådige bøker), at innkjøpsordningen for oversatt skjønn-litteratur er altfor snever (500 eksemplar av inntil 50 titler) og at det ikke fins noen ordning som omfatter norsk sakprosa. For øvrig har det vært reagert på at Kulturrådet må betale betydelig mer for innkjøpsbøkene enn bokklubbene og bokhandlene gjør, og at forlagene selv fastsetter den fiktive (ikke basert på faktiske kalkyler) prisen som Kulturrådet betaler. Tidligere forlegger Halfdan W. Freihow har gjennomgått ordningene og ser ingen prinsipielle grunner til å endre hovedlinjene radikalt.

Derimot foreslår han å justere enkelte sider ved måten ordningen praktiseres på – innenfor gjeldende budsjettrammer.

Man kan saktens kritisere Freihow for en «defensiv» taktikk som ikke krever en egen innkjøpsordning for faglitteratur, og dermed en større institusjonell legitimering av denne litteraturen. Men i dagens kulturpolitiske klima, er det ikke gitt at staten blar opp nye midler i tillegg til de 65 millioner som nå går til innkjøpsordningene.

Lavere kostnader, bredere innkjøp

I stedet anviser utredningen hvordan 8-10 millioner årlig kan spares ved at Kulturrådet betaler et beløp pr. bok som avspeiler forlagenes produksjonskostnader. Disse pengene skal bl.a. brukes på å utvide sjangeromfanget på voksenordningen og antall oversatte titler. I tillegg til dokumenterte kostnader, gis påslag til dekning av redaksjonelle utgifter. Dette vil ikke bare redusere Kulturrådets innkjøpskostnader kraftig; det kan også gjøre det mindre attraktivt å melde på bestselgere, siden høye opplag reduserer kostnadene pr. eksemplar. I dag får bestselgerne støtte for opp til 5000 solgte eksemplar.

Noe mer byråkrati vil dette utløse, men neppe mer enn at nettogevinsten blir betydelig. I et slikt perspektiv, og i lys av at forlagene utover 90-tallet har tatt stadig større sjanser og fått «nullet» et økende antall titler, er det derimot underlig at Freihow foreslår å la forlagene få beholde kulturrådsstøtten for nullede bøker. Vel rammer en nulling små forlag urimelig hardt. Men at utgiverne av nullede bøker skal holdes «skadesløse», bidrar neppe til å ansvarliggjøre forlagene og heve kvalitetsterskelen for innkjøp.

I dag må skjønnlitteratur som skal kjøpes inn tilfredsstille noen sjangerkrav, som lett kan virke litterært konserverende. Dag Solstads «roman om Aker» og Roy Jacobsens «fortelling» om Trygve Bratteli ble i sin tid nullet fordi de ikke svarte til et tradisjonalt romanbegrep. Heller ikke moderne cross over-litteratur og «urene» tekster harmonerer godt med Kulturrådets sjangermessige kriterier.

Et ullent begrep

Nå foreslår Freihow å oppheve sjangerkriteriet og innfører i stedet begrepet «litterært verdifull prosa». Den skal kunne omfatte de skjønnlitterære sjangrer men også essayistikk, reiseskildringer, biografier og annen dokumentarisk litteratur. Men hva er «litterært verdifull prosa»? Begrepet er mildest talt ullent og skal ikke bli lettere å håndheve enn dagens kriterier.

Dessuten er det grunn til å spørre om sakprosaens litterære verdi er det mest relevante vurderingskriteriet. Denne litteraturen har ikke nødvendigvis det litterære som sin hovedbegrunnelse, men evnen til å formidle ny innsikt, problematisere hevdvunnet forståelse og stimulere til tenkning langs ukonvensjonelle baner. Makter den noe av dette, vil trolig mange lesere renonsere på de strengeste litterære krav.

Siste er ord er langt fra sagt i denne saken. Freihow har pekt på noen interessante muligheter, men ennå gjenstår det å skape en bedre helhet av de ulike elementene.