DEBATT

Av Torbjørn Wilhelmsen,

informasjonsrådgiver, WIKOS kommunikasjon

Det har fra tid til annen vært rettet kritikk mot Universitetet i Bergen (UiB) for å være seg selv nok, og som en følge av dette, tilsvarende lite flink til å imøtekomme næringslivets behov for kompetanse. I møte hos Bergen Næringsråd nylig har ledelse og administrasjon behørig demonstrert at UiB både i sitt historiske utgangspunkt og rent faktisk er både næringsvennlig og -interessert. Mens studentene har fått Karrieresenteret som nøkkelskap for dører til jobb i næringsliv og offentlig forvaltning, har UiB selv rustet seg med tentakler som kan fange opp og kanalisere næringslivets behov for eksisterende kunnskap eller behov for utvikling av ny kunnskap. UiB-duoen prorektor Rune Nilsen og universitetsdirektør Kåre Rommetveit spilte ballen målrettet og presist tilbake til næringslivet: UiB er klar for flere oppdrag og utfordringer. Dette reiser minst to viktige spørsmål.

For det første: Tar næringslivet ballen? Hvem er «næringslivet» i denne sammenheng? Bergen Næringsråd er en utmerket møteplass for nettverksbygging. Men er Næringsrådet rett adressat for plassering av ansvar for utvikling av forskningsbasert verdiskaping i vår region? Nå er det ikke slik at det p.t. ikke finnes slik virksomhet i Bergen. Vi snakker både om å skalere opp eksisterende og skape helt nye arbeidsplasser av den kunnskapsintensive sorten. Tidligere rektor på Norges Handelshøyskole, Victor Norman pekte i et tidligere møte i Bergen Næringsråd, på at NHH eksporterte det aller meste av sin kunnskapsproduksjon i form av nyutdannede kandidater, til Oslo. Selv om eksportandelen muligens er noe mindre for UiB, er mønsteret det samme: Det er ingen problemer med kø på Nygårdshøyden av bergenske kremmere som vil sikre seg kandidater til sin bedrift. Bergen Næringsråd har fortjenstfullt grepet fatt i problemet, men kan de ta ansvar for løsningen? Som enhver annen strategi må strategien «eies» av dem som skal realisere den. Derfor hviler det et betydelig ansvar på bedriftene. Spørsmålet bedriftene må stille er: Hvordan skal vi sikre oss kompetanse slik at vi kan sikre og helst styrke vår konkurransekraft to til fem år frem i tid?

Det andre viktige spørsmålet er hvordan UiBs nyutviklede grenseflate mot «næringslivet» vil påvirke den frie akademiske tradisjon? Sagt på en annen måte: Hva gjør pengene med akademia? Det er jo ikke bare næringslivet som lokker med øremerkede forskningsmidler. Store deler av de offentlige forskningsmidlene er incentivbasert; knyttet til regionale og nasjonale programmer for utvikling av kunnskap og kompetanseoppbygging som skal øke nasjonens regnskapsmessige bunnlinje. Hvor «fri» er da forskningen blitt? Eller bedre: Hvor bundet blir forskerne av krav og forventninger om å utvikle metoder og verktøy med kommersielt suksesspotensial? Det gikk som kjent svært mange år fra transistoren var oppfunnet til man fant kommersiell anvendelse for den. Uten en faglig solid og økonomisk uavhengig grunnforskning risikerer man å løpe forbi transistoren i iveren etter å tilfredsstille egne og andres ønske om å forbedre radiorøret. UiB har fått tre nasjonale «Sentre for fremragende forskning», og det er flott. Men det er ikke det samme som at de andre sentrene og instituttene ikke duger.

Næringslivet i Bergens-regionen må spisse sin FoU-strategi og gjøre seg tydelige og attraktive for kandidater med god akademisk utdannelse. UiB må være tydelig på hvordan de vil hegne om de gamle akademiske dyder med fri utfoldelse av forskningsbasert nysgjerrighet og samtidig imøtekomme næringslivets adekvate ønske om hjelp til produktutvikling. Grundig tenkning og god informasjon fra begge leirer må til for at en slik ambisjon kan få utvikle seg. Flere enn Bergen Næringsråd må se sitt ansvar for å drive frem en utvikling. Fra oss på sidelinjen og i dommerkollegiet er det et skattemessig og velferdsmessig betinget krav om at ballspillet blir en suksess!