debatt Av Randi Myrholt

Den siste uken har en viss lensmann Andersen virkelig fått gjennomgå fordi han åpnet kjeften. Kjente han ikke sitt publikum, skjønte han ikke at han krenket en hellig ku eller to på det dypeste? Jeg har vært feminist så lenge jeg kan huske. Abortloven, de første krisesentrene for kvinner, alle de flotte jentene sitt utrettelige arbeid, det hele står helt levende for meg. Ingen skal være i tvil om hvilken side jeg står på. Men i denne lensmannssaken har jeg rett og slett fått litt hakeslepp. Jeg har aldri hørt maken til overdreven, svulstig dramatikk som den som fulgte i kjølvannet av Andersens uttalelser! Denne enkle buldrebassen av en drabantby-sheriff blir beskyldt for det meste, fra å være hverdagsrasist til å vegre seg og sin etat for å ta ansvaret for å rydde opp i husbråksituasjoner.

Han har, som vanlig for menn, helt sikkert ikke klart å tenke så mange tanker på en gang. Eller er det jeg som har mistet grepet? Andersens utsagn fortonte seg i mine ører rett og slett som «skygg unna drittsekkene, jenter». Han skulle ikke ha nevnt det der med å lese Koranen. Det var den ene hellige kuen, og alle som ville tolke det som noe annet enn en litt flåsete bemerkning gjorde nettopp det. «Andersen stempler alle mørkhudete som voldsmenn,» altså grov hverdagsrasisme. Den andre hellige kuen er selvsagt kvinnen. Si overhodet ikke noe negativt om henne! Tillegg henne ikke ansvar for noe som helst. Krev ingenting av henne, men kom alltid ilende til når hun trenger hjelp. Legg for all del ikke sten til hennes byrde! Ved å gjøre kvinner og innvandrere til hellige kyr gjør man begge kategorier en gedigen bjørnetjeneste. Er det ingen som ser at helliggjøring er det samme som ufarliggjøring? Og at ufarliggjøring av grupper og enkeltpersoner er synonymt med diskriminering? I denne konkrete saken synes jeg faktisk at lensmannen snakker mer likestilling enn likestillingsforkjemperne sjøl. Han tilegner kvinnen en hjerne og ber henne bruke den. Til å gjenkjenne drittsekkene, uansett hudfarge og religion, før det er for sent, til å skygge unna dem. Til ikke å tro, som utallige kvinner alltid har gjort og dessverre alltid vil gjøre, at akkurat hennes kjærlighet er sterk nok til å gjøre drittsekken til snill gutt. Til å gjøre fylliken edru. Til å gjøre psykopaten frisk.

Vi snakker jo her om forebygging, ikke sant? Ingen ønsker vel å såre og fornedre den som kom seg alt for seint vekk fra sin drittsekk? Selvfølgelig skal hun få all den hjelp og støtte hun trenger til å komme seg ut, komme seg videre. Jeg kan med min beste vilje ikke se at Andersen har ment noe annet. Dette har vært en interessant uke, og nå håper jeg at freden vil senke seg over hønsegården igjen. Det var utrolig mye fjær og kakling på grunn av ett eneste lite ureint hanegal.