OLAV GARVIKolav.garvik@bt.no

Da Arbeiderpartiet i Bergen fant på å kumulere 16 kandidater foran siste kommunevalg, var det nesten som å gjøre narr av demokratiet. Det lå i kortene at velgerne ville få særdeles liten innflytelse over personene som skulle inn i bystyret.

Partiet fikk innvalgt 20 representanter. Det frie spillerommet velgerne hadde dreide seg med andre ord om bare fire kandidater!

Men Arbeiderpartiet er så visst ikke alene om å kneble velgerne på denne måten. Høyre og til dels KrF har også sine svin på skogen.

Frykt for å miste kontroll Bak denne massive forhåndskumuleringen ligger en frykt for å miste kontroll, en avslørende angst for å overlate til velgerne selv å finne ut hvem som egner seg best som folkevalgte.

SV i Bergen gjorde riktignok en annen vri da partiet i 1995 forhåndskumulerte ti personer, og bare fikk inn halvparten i bystyret. SV lurte seg selv, for den politikeren partiet aller helst ville ha innvalgt, førstekandidaten, måtte bite i det sure eplet. Åge Chr. Jacobsen måtte nøye seg med å være vararepresentant.

Pampene vingestekkes Lokale partiledere og –sekretærer hadde etter alt å dømme en dårlig dag da de tirsdag kunne lese valglovutvalgets forslag om å øke velgernes makt.

Nominasjonsmøtene får heretter mindre betydning. Partikoryfeene må avgi betydelig makt. Når muligheten til å forhåndskumulere svekkes radikalt, blir det mer spennende og meningsfylt å vandre av gårde til valglokalet, selv om det blir slutt på å stryke politikere man helst ser der pepperen gror.

Det blir riktignok heller ikke anledning til å føre over kandidater fra en liste til en annen. (RV-eren Torstein Dahle går med andre ord magrere tider i møte, hvis han ikke i mellomtiden kaprer en stortingstaburett.)

Men alt dette tatt i betraktning har menige velgere grunn til å juble, for fordelene oppveier de negative sider.

Komitélederens makt I dag er det ofte en håndfull personer som i realiteten bestemmer hvem som skal representere et parti i bystyret. Nominasjonskomiteen har større reell makt enn de fleste aner over personutplukkingen. Det samme gjelder ved stortingsvalg.

Det er heller ikke uten grunn at den som får til oppgave å lede en nominasjonskomité mang en gang har avgjort hvem som skal få sjansen som ny stortingsrepresentant. Den personlige makt som er knyttet til slike verv har vært sterkt undervurdert, og er i den store velgerskaren ganske ukjent.

Selvsagt er det et nominasjonsmøte med et hundretall deltakere eller så som har det endelige ord. Men premissene er lagt lenge før den tid.

Selv om lokallagene trekkes inn i prosessen og lanserer gode navn på listene, er det til sjuende og sist nominasjonskomiteen som rangerer kandidatene – og forbløffende ofte får det som den vil.

Vederstyggelighet? Ingen må beklage at de politiske rommene åpnes og at Sigbjørn Johnsens komité forsøker å sende en kile inn i autokratiet.

Forslaget om langt på vei å gjøre slutt på forhåndskumuleringen, er nytenkning det smaker fugl av.

Jeg aner de bekymrede blikk hos partikoryfeene. Kupp og aksjoner har alltid vært vederstyggelighet i deres øyne. I debatten fremover om reformforslagene må vi regne med at angsten for at velgerne skal organisere seg i farlige og mektige klikker vil dominere.

Hva er det som er så farlig? At mennesker i lokale miljøer går sammen og benytter lovlige metoder for å få dyktige personer derfra inn i et folkevalgt organ?

Strategen Gunnar Ramstad Hva var så galt da Fana-legen Gunnar Ramstad i 1995 og 1999 gikk i kompaniskap med velforeningene i bygden for å få flest mulig derfra inn i bystyret? Var det annet enn engasjement og ekte interesse for lokalsamfunnet som lå bak?

Ramstad var en dyktig strateg som bør oppmuntre flere til å gjøre det samme. Han fikk nesten full uttelling begge ganger. Aksjonister av dette slaget bør det bli flere av, og det er forunderlig at ikke andre tok etter da det ble kjent at han lyktes.

Aksjoner på grasrotplanet er langt å foretrekke fremfor lumske aksjoner blant partikoryfeer foran et nominasjonsmøte.