Forholdene der kan sidestilles med dem som råder ved de aller fleste gamle— og pleiehjem. Beboerne er av ulike årsaker blitt pleietrengende, og måltidene er ikke bare viktige ernæringsmessig sett, de skaper en liten avveksling i en ellers traurig tilværelse. Duften av god mat skjerper appetitten og gjenskaper erindringen om lykkeligere dager da familien samlet seg rundt bordet og utvekslet tanker, meninger og følelser overfor og med hverandre. Naturligvis er ikke alle pleiehjemsklienter i stand til å sette seg rundt et bord når middagen serveres, men duften av velkjent, nykokt mat er umiskjennelig, deilig og forventningsskapende. Den løfter humøret - blir på en måte et livstegn om at fortsatt håp og mulig lykke eksisterer.

Så vil et flertall av politikere berøve dem denne trøst i hverdagen. Den politiske hverdag må for noen være et stadig stress og en kontinuerlig søken etter økonomiske løsninger som kan påstås å være besparende. De har hørt om «Sous vide-metoden», en teknikk som i markedsføringssammenheng påstås å kunne fremstille akkurat den mat som eldre, svake og uføre institusjonsbeboere trenger. Vet man egentlig at så er tilfellet? Lar man seg ikke besnære av tanken om å spare penger? Hva med alle de som er sysselsatt med å lage mat på institusjonene? Tenker de (politikerne) på den gradvise umenneskeliggjøring innføring av stadig mer teknifiserte innretninger fører meg seg. Skal institusjoner være oppbevaringssentraler der politikere, byråkrater og andre dødelige etter hvert skal stå for avløsningen?

Det vrimler av spørsmål og tvilsvinkler rundt kjøkkenreformen. Det er slett ikke garantert at sous vide-maskinen vil lønne seg for Bergen kommune. Hvorfor da bruke tid og ressurs på et prosjekt som har så mange ulemper knyttet til seg?

SIV VÅGSHOLM,VENSTRE-MEDLEM OG VARAREPRESENTANT TIL BYSTYRET