Av Torbjørn Hansen, stortingsrepresentant Høyre

Høyt rentenivå, høyt lønns— og kostnadsnivå og høy kronekurs fører til nedleggelse og utflytting i et skremmende tempo. Årsaken er høye lønnskrav og krav om bruk av mer oljepenger til gode formål.

Både Munch og Erichsen peker på at bedring av rammevilkårene forutsetter at dette prioriteres av Stortinget så vel som av partene i arbeidslivet. Arbeidstakerorganisasjonene må leve med en lønnsvekst som er på linje med våre konkurrenter. Lønnsøkningen i 2002 på 5-6 prosent er langt over mål. Regjeringen og Stortinget må moderere økningen i offentlige utgifter.

Høyre og regjeringen tar ansvaret for situasjonen. Partene i arbeidslivet styrer lønnsoppgjørene, men regjeringen vil forsøke å bidra til at dette blir mer moderat. Statsbudsjettene skal innrettes slik at det bedrer rammevilkårene for næringslivet. Det betyr begrenset offentlig pengebruk. Den særnorske skattebyrden på næringslivet må reduseres. Dess større skattelettelser til erstatning for offentlige utgifter, dess flere industriarbeidsplasser overlever i årene fremover.

På sikt er større strukturgrep nødvendig. Arbeidsinnvandring øker tilgangen på kompetent arbeidskraft og hindrer ukontrollerte lønnsoppgjør. Modernisering av offentlig sektor gjør at flere oppgaver kan utføres med færre ressurser. Pensjonssystem må gjøre det lønnsomt å stå i arbeid i stedet for tidlig pensjonering. Regjeringen har en rekke viktige tiltak som over tid gir bedre rammevilkår. Men regjeringen har styrt i mindre enn ett år. Dessverre er Ap, som har styrt landet i de fleste av de siste 10 årene, lite villig til å være med på slike strukturgrep.

NHO og Bergen Næringsråd appellerer til en tverrpolitisk innsats. Derfor er det skuffende å se den lettvinte retorikken Ap svarer med. Ap-politikerne Arne Jakobsen og Roald Kvamme bekrefter hver for seg i BT 31.8. og 2.9. at partiets strategi på området kun strekker seg til å bruke regjeringen som huggestabbe. Ap krever den ene dagen ansvarlighet og moderasjon av regjeringen, den andre dagen løper partiet om kapp med Frp i populistiske utspill om utgiftsøkninger. Vel vitende om at dette er en dødslinje for norsk industri. Senest Stoltenberg som lover høyere pensjoner. Våren var en orgie i utgiftsløfter, med rundt 10 milliarder til barnehageforlik, kommunale overføringer, høyere avskrivningssatser, lavere avgifter, utsatte forsvarsbevilgninger, høyere pensjoner og lavere egenandeler. Ap aksepterer knapt at lønnsveksten er et problem, og økte skatter og avgifter for arbeidstakere og næringslivet med 12 milliarder i 2001. Dette er ingen god industripolitikk!

Man kan ikke slanke seg uten å spise mindre. Næringslivet etterlyser ansvarlighet, ikke lettvint retorikk. De partier som hevder at de vil bevare norske industriarbeidsplasser i fremtiden, bør ta utfordringen på alvor.