Se for deg debatten om det hadde skjedd i dag: Forsvarsdepartementet vil lage et folkeforsvar. De vil at militærtjeneste skal være en allmenn plikt. Stortinget behandler forslaget: «Det foreslås å innføre tolv måneders utdanning og tjeneste i Det norske forsvaret. Tjenesten blir pliktig for alle mannlige borgere over 18 år. Kvinner er unntatt tjeneste på grunnlag av omsorgsplikter i hjemmet.»

Det ville blitt en kinkig sak. Tilbake til kjøkkenbenken. Diskriminering. Holmgang og rabalder.

På stedet hvil

Det kommer ikke til å rykke i tabloidfoten til Oddvar Stenstrøm når Likestillingsombudet også i år forsøker å vekke til live debatten om kvinners militære plikter. Om to uker samles leder i forsvarskomiteen, Marit Nybakk, politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet Bård Glad Pedersen og likestillingsombud Kristin Mile for å diskutere om kvinner skal delta på lik linje med menn på alle samfunnsområder.

«Verneplikten er det mest åpenbare eksempel på forskjellsbehandling på grunn av kjønn som eksisterer i det norske samfunnet,» skrev likestillingsombudet i Nordlys i fjor. To år tidligere prøvde Anne Lise Ryel å få samme argumentene opp av skyttergravene.

Verneplikten har lenge vært likestillingsombudets dårlige samvittighet. En svart plett på rullebladet. Et pinlig paradoks. Likestillingsloven forbyr staten å forskjellsbehandle på grunnlag av kjønn. Vernepliktsloven gir anledning for begge kjønn å avtjene den, men bare menn er pliktig.

Vernepliktsloven er en særlov og går dermed foran den generelle likestillingsloven. Verdens mest likestilte land kan ikke ha slikt på seg.

Men ingen vil snakke om det. Debatten har stått på stedet hvil i mange år. Sett bort fra halvhjertede tilrop fra SV og et utspill fra tidligere forsvarsminister Eldbjørg Løwer for noen år siden, er verneplikten fortsatt like maskulin som alltid. Kanskje fordi ingen føler seg diskriminert. Bortsett fra en håndfull unge menn som er blitt innkalt til førstegangstjeneste, og ikke ser frem til tolv måneder med vonde marsjstøvler og knappetelt.

De skriver inn og spør ombudet hvorfor livet er så urettferdig. Ingen kan helt svare på det.

Ingen kvinnesak

I hvert fall ikke kvinneorganisasjonene. Alle skjønner jo hvorfor ikke de har felles verneplikt øverst på listen i likestillingskampen. Hvem vil gå i tog for å oppholde seg ett år på andre siden av landet? La seg herse med av 20-årige befal, med lusen dagslønn, lungemos og ingen arbeidsmiljølov? Når kvinner snakker om likestilling, er det nesten alltid snakk om likestilling for kvinner.

Men det er vanskelig å lage paroler mot verneplikt for kvinner også:

Barneargumentet holder ikke lenger. Kvinner flest får ikke barn før de er nærmere 30 likevel. De har god tid til noen måneder på Evjemoen. Byrden med omsorg for barn deles mer og mer av kjønnene, og med dagens høyteknologiske forsvar er det ikke lett å argumentere for fysiske forskjeller heller. Svaret finnes kanskje i et grumsete vann av myter om at «den som gir liv ikke skal ta liv», eller at samfunnet ikke kan se kvinner komme hjem i likposer fra oppdrag i Irak.

Skal man ha like rettigheter og plikter i dette landet, er det vanskelig å se prinsipielle problemer med verneplikt for kvinner.

Håndplukking

Gutter som drar i militæret ligger godt gravd ned i den norske kulturen. Det har vært det eneste skikkelige overgangsritualet fra gutt til mann. Men det har hatt sine ulemper. Forsvaret er blitt en manneboble, med høye selvmordstall og virkelighetsfjern maskulin pedagogikk. Og det har vært det eneste samfunnsområdet kvinner ikke har kunnet påvirke. De drøye fem prosentene kvinneandel vi har fått i Forsvaret etter at det ble åpnet for frivillig førstegangstjeneste for kvinner, er mer som eksotisk krydder å regne.

Det ville helt klart blitt kjekkere i Forsvaret med de statlige 40 prosentene kvinner. Det ville bli som å gå på folkehøgskole, bare med litt streitere lærere og mindre tid til gitartimer.

I tillegg måtte befalsutdanningen forandres for å passe begge kjønn. Miljøet på kasernene ville endret seg. Kanskje det til og med ville blitt populært å avtjene verneplikten igjen.

Det har vi selvsagt ikke råd til. De rundt femten tusen soldatene vi produserer i året er allerede for mange. Og for dyre. Vi kan ikke doble antallet.

Men med felles sesjon for kvinner og menn kunne man håndplukke de motiverte, flinkeste vernepliktige til en kortere og mer meningsfylt opphold på statens bekostning. Andre land er kommet mye lenger i denne tankegangen.

Ingen kan si at Det norske forsvaret ikke kunne ha byttet ut halvparten av guttene med like kvalifiserte kvinner. Kampinstinkter er ikke åpenbart kjønnsdelt. Annet enn når det gjelder likestilling.

Passive menn

For det denne kampløse konflikten koker ned til, er verken kvinneorganisasjonenes unnlatenhet eller argumentene for og imot kvinnelig verneplikt. Det er fraværet av menn i den offentlige debatten rundt kjønnsspørsmål.

Menn har alltid vært like dårlige til å snakke om sine egne følelser som om mannesaker. Kanskje fordi de ikke tenker om seg sjøl som et kjønn. På områder som omsorgsrett til barn, der menn har følt seg urettferdig behandlet, har de klart å organisere seg. Det har gitt resultater.

Samtidig har det skjedd en stille revolusjon i løpet av et par generasjoner når det gjelder forholdet til barn. I 1993 tok bare hver tiende mann ut fedrekvoten med foreldrepermisjon. I dag er det 90 prosent. Det føles helt naturlig for en maskulin basehopper å si at det å få et barn var det største kicket han har opplevd.

Likestilling kan ikke skje bare ved at den ene parten beveger seg bortover vektskålen. Derfor bør menn være de første til å si fra om vi vil ha tanksen for oss sjøl, eller at norske uniformer må sys både med og uten gylf.

PER ASBJØRN RISNES JR.