I den anledning har vi bl.a. deltatt i en debatt i BT der professor Willy Dahl har vært vår motdebattant. Bokmålsforbundet registrerer med en viss tilfredshet(!) — at Willy Dahl har benyttet store deler av sine innlegg på direkte personangrep på navngitte personer i Bokmålsforbundet. En viss tilfredshet fordi vi alle vet at når man går løs på debattanten i stedet for saken, da har man en svak sak. Bokmålsforbundet ønsker ikke å debattere på dette nivå og skal derfor si litt om hva denne saken egentlig dreier seg om, samt hvorfor vi har engasjert oss så pass sterkt.

Som vi tidligere har vist, har nynorsk tilslutning i grunnskolen hatt en nedgang fra 34 prosent i 1943 til 14,85 prosent i 2001. At målfolket er bekymret over dette er ikke det minste rart. Imidlertid må vi reagere på metodene Mållaget og deres sympatisører benytter for å hindre nedgangen. For hva gjør man når folk ikke vil bruke nynorsk frivillig? Jo, man går til Stortinget og forsøker å få dem til å pålegge folk å bruke nynorsk! Det har man til en viss grad lykkes med. I Målloven står det at det skal være «en rimelig kvantitativ fordeling mellom målformene», mens man i forskriftene til den samme loven har klart å definere «rimeligheten» til å bli at begge målformene skal ha minst 25 prosent. Dette er temmelig drøyt når vi vet at nynorsk har en tilslutning i folket på ca. 10 prosent! Man skulle tro at målfolket var lykkelig over denne bestemmelsen. Men nei, de har større ambisjoner enn som så. De har forsøkt å få Stortinget til å øke prosentandelen til 40 prosent! For å si det forsiktig: Beskjedenhet er etter vår oppfatning ikke målfolkets mest fremtredende egenskap!

I sitt siste innlegg tar Willy Dahl til orde for å bevilge øremerkede midler slik at man kan opprette nynorske klasser til alle elever som ønsker nynorsk. Men da foreldrene i Åsane ville ha bokmål ble det kommentert på følgende måte av den samme Willy Dahl: «Kor dum går det an å bli?» (BT 03.05.02). Det demonstrerer hvordan målfolket vil praktisere valgfriheten.

Bokmålsforbundet ønsker at hvert menneske i dette land fritt skal kunne velge språkform for seg og sine barn. Det innebærer at brukere av bokmål og nynorsk skal ha den samme rett til å velge. Å forsøke å tvinge folk til å benytte en språkform de ikke ønsker, tror vi rett og slett er et feilgrep. Folk flest har i dag helt andre kunnskaper enn de hadde på Ivar Aasens tid, samtidig som respekten for «autoriteter» også har forandret seg dramatisk. Om målfolkets kamp i realiteten allerede er tapt, skal vi ikke ha noen formening om. Tallenes tale er imidlertid klar og kan ikke neglisjeres. Det er ikke mulig for en nasjonalforsamling å vedta hva folk skal mene, det har vi mange eksempler på, også fra vårt land (jfr. den «nye» tellemåten). Vi tror heller ikke at Åsane bydelsstyre kan vedta at det skal være nynorsk i Åsane. Vi i Bokmålsforbundet har den tillit til innbyggerne i Åsane at de er i stand til å velge sin egen målform. Politikerne kan i verste fall trenere gjennomføringen en tid.

Det er det de har gjort i denne saken.

Av Steinar Øksengård, formann i Bokmålsforbundet