Dette var en nærmere beskrivelse av planene for en turvei langs foten av Løvstakken fra Øvre Damsgård til Langegården ved Fjøsanger. Disse planene ble vi tidligere kjent med gjennom en kunngjøring om reguleringsendring.

De fleste som så denne kunngjøringen mente sikkert som meg, at dette var et positivt tiltak som traff en stor brukergruppe på denne siden av sentrum.

Det som fikk meg til å hoppe i stolen når jeg leste artikkelen i BT var følgende:

«Bergensere med god hukommelse — og særlig folk fra Laksevåg - vil kanskje huske at kongstanken til avdøde skolestyreformann Olav H. Iversen i Laksevåg, var en såkalt fjellvei på Laksevåg. Da skrev vi på 60-70-tallet, og Iversens plan var en turvei i Damsgårdsfjellet og Holafjellet, fra Melkeplassen til Kringsjå. Den kom aldri, men tanken levde videre. Nå skal Iversens fjellvei realiseres, om enn i en annen trasé enn først tenkt. Det spiller mindre rolle.»

Og her følger en lang tirade om «Vestkantens hellige fjell Løvstakken» og om artikkelforfatterens begeistring, samt innhentede lovord om at dette er folks favorittfjell.

Her må øyensynlig en del påstander og argumenter belyses nærmere.

Iversens fjellvei var ikke tenkt å slutte i Holafjellet, men langt høyere oppe i «Varadalen» og være en tilkomstvei til området Damsgård og Nipefjellet.

Dette ville gjøre dette området tilgjengelig for større brukergrupper, og ikke minst hvis vi får de gamle snøvintrene tilbake. Jeg er klar over at det senere har vært andre innspill i planene, men ingen av disse har meg bekjent vært offentlig kunngjort.

Er det virkelig slik at denne nye planen for en turvei skal være Iversens kongstanke plassert i en helt annen del av byen, og at bydelen Laksevåg skal få sitte igjen med parkeringsproblemene rundt Riplegården. At planen for Iversens fjellvei som jeg mener var kommet svært langt, blir makulert og glemt? Dette vil reise en storm av protester fra foreninger og idrettslag i Laksevåg som var pådrivere for veien den gang.

Denne saken har glidd svært stille og rolig gjennom, og spørsmålene er mange. Har bydelsstyret i Laksevåg godkjent dette overgrepet mot sine innbyggere, og hvilken instanser har hatt saken til uttalelse?

For å gjøre det helt klart, jeg har ikke noe imot disse planene om en turvei langs foten på Løvstakken, men er sterkt imot at dette skal komme i stedet for turveien på Damsgård. Den må anlegges nå, og så kan denne nye veien på Løvstakken bli en naturlig forlengelse, eventuelt senere.

Til artikkelens forfatter kan opplyses at alle fjellområder her vest har like høyt favorittstempel i befolkningen, men hvis han hadde tatt turen opp på Damsgårdsfjellet, over de flotte fjellområdene, svippet innom L.T.I. hytten og gått videre til Viggohytten, og der kjøpt en vaffel av den entusiastiske betjeningen som stiller hver søndag, satt seg utenfor og skuet ned mot den fantastiske Kanadaskogen som ligger ved fjellets føtter. Deretter løftet blikket mot sør og vest mot skjærgården og havet bak. Da, og først da, ville han ha forstått hvorfor så mange her vest har arbeidet for å få disse fjellområdene inn i samme vernestatus som Byfjellene øst for byen.

Akkurat når dette skrives kommer kunngjøringen om at kommunen legger beslag på tomten som i sin tid var pekt på som parkeringsplass for turveien på Damsgårdsfjellet, nemlig de gamle tyskergarasjene ved veien til B-sykehuset.

Så alt ser ut til å henge sammen.

DAGFINN ABRAHAMSEN, LAKSEVÅG