«De ca. 20 tullingene med døvetolk tok jo den plassen vi vanligvis forbinder med kongen. For meg er det da ensbetydende med majestetsfornærmelse,» uttaler advokat Ole Johan Giertsen til avisen.

På kultursidene får utspillet stor plass, og det er interessant på flere måter. En kan lese artikkelen som et uttrykk for et syn på institusjonen Festspillene i Bergen, og en kan lese den som et uttrykk for et syn på kultur — og dypest sett et menneskesyn.

Nå går jeg ut fra at det ikke er som advokat Giertsen uttaler seg, først og fremst, men som privatperson. Ikke hvilken som helst privatperson, naturligvis - men som «den kjente bergensadvokaten», og dermed får hans syn en slik fremtredende plass i avisen.

Hans uttalelser - slik de er gjengitt i BT, setter søkelys på et mulig paradigmeskifte i vår måte å forstå institusjonen Festspillene på. De leder til spørsmål som: Hva er Festspillene og for hvem?

Det er ikke første gang festspilldirektør Bergljót Jónsdóttir har rystet konservative bergensere med brudd på tradisjoner - og med slike følger at en må spørre seg om det er tradisjonene eller det kunstneriske innhold som konstituerer Festspillene.

Festspilldirektøren lar seg ikke redusere til «museumsbestyrer» hvis første forpliktelse er å ta vare på tradisjoner - men utvikler institusjonen, sprenger snevre finkulturelle rammer. Det er klart at det må virke provoserende for noen. Vi har alle behov for å kunne identifisere oss med noen, og ordtaket «Si meg hvem du omgås, så skal jeg si deg hvem du er» er et folkelig uttrykk for hva det betyr å bli sett sammen med «de rette personene».

Kunstneren som har skapt Padoxene, sier til BT at disse figurene er personligheter for vår tid. De er deg og meg, figurer i globaliseringens tidsæra - der vi kan kjenne igjen oss selv og «de andre». Vi har noe felles, er kunstnerens budskap og strategi mot rasisme.

Ikke alle ønsker å identifiseres seg med vanlige mennesker som deg og meg, og når dertil en døv kunstner (ikke en døvetolk) oversetter budskapet fra «tullingene» til tegnspråk - ja, da blir det for mye for enkelte. Andre gleder seg over at festspilldirektøren synliggjør også tegnspråket, som en del av det kunstneriske innslaget. Bare synd at den døve kunstneren er blitt borte på bildene fra åpningen. Padoxene åpnet Festspillene - ikke i kongens sted, men på vegne av oss alminnelige «tullinger». I sannhet et paradox.