Russisk krigføring i Tsjetsjenia går i sitt syvende år, med et par års avbrudd som egentlig aldri var en skikkelig fred. Massegraver som omtales i dag er det mange av. Russland herjer i den kaukasiske republikken med en ufattelig brutalitet. Ingen statsoverhoder kan ha unngått å bli informert om torturleire, om daglige overgrep mot sivile, om massevoldtekter på kvinner, menn og barn. Man har sett på tv og i aviser hvordan tsjetsjenske byer og landsbyer ser ut. En sjokkert vestlig journalist sa det slik: «Dette så ikke ut som Dresden etter de alliertes bombing — det så ut som Hiroshima.» Vi vet også at skogene, dyrkbar jord, og til og med kirkegårdene, er minelagt, at naturen er forgiftet, dyrelivet skadet.

Vi har også fulgt med hvor modig tsjetsjenerne forsvarte seg mot en overlegen russisk makt, og de ble kalt «verdens modigste folk». Men så skjer det at flere og flere av dem dukker opp hos oss som flyktninger. Kan de endelig trekke pusten? Slett ikke, for også her, som i Moskva, er de «ulovlige». I en dokumentarserie «Fortet Europa» på NRK er det vist at flyktningpolitikken bryter sammen og hvilke tragedier mennesker på flukt utsettes for.

Det som skjer i Kaukasus er etter alle kriterier et folkemord. Milosevic står i dag tiltalt for folkemord, men Putin slipper unna og er en «good guy». Dette er realpolitikk. Folk i Tsjetsjenias ruiner, i leirene i Ingusjetia eller i russiske byer blir forfulgt, som jødene ble i krigsårenes Tyskland. Det er nok å lese Anna Politkovskajas bok «En reise i helvete» for å skjønne at her er det tale om ufattelige lidelser. Men Russland tillater ikke tilstedeværelse av FN, folk har ingen steder å gå for å be om beskyttelse, å bli tatt ut som «FN-flyktninger», selv om de er mer enn kvalifisert for å kalles det! Det er heller ikke mulig å få visum til et vestlig land ved å henvende seg til ambassade. Det er mye lettere å få visum for en russer, mens dørene er lukket for tsjetsjenere, nettopp fordi at de har et reelt behov for beskyttelse. Presist som alle dører lukket seg for jøder når det ble kjent at de ble forfulgt i Tyskland! (Dok. 22 11.03.). Noen klarer å kjøpe visum til et annet Schengen-land og kommer til for eksempel Norge. Men her venter Dublin-konvensjonen som sier at man er nødt til å søke asyl i det landet det er visum til. Tanken er vel å tette alle hullene så ingen kommer seg vekk fra slaktebenken?

Zarema Bekmurzaeva, en 35 år gammel tannlege fra Moskva flyktet til Norge etter at hennes mann ble brutalt myrdet - for å redde livet til sine tre små barn. Hennes historie er dokumentert i et tysk blad og godt kjent for menneskerettsorganisasjonen Memorial. Men hun hadde et gresk visum. Uten advarsel ble hun hentet av politiet etter syv måneder i Norge og transportert til Hellas, noe som var nære på å ende med tragedie. Zarema og barna ble kastet i fengsel, i celle uten dagslys, sammen med russiske prostituerte og kriminelle. Greske myndigheter prøvde å presse henne til å returnere til Moskva, truet med å sende henne dit i håndjern. Men hun sto imot, for hun visste hva som ventet henne og barna der.

Etter tre og en halv måned i fengsel hadde barna begynt å bryte sammen, datteren ble kjørt til sykehus. Store anstrengelser fra venner og organisasjoner, og spesielt oppmerksomheten som TV 2 og pressen bidro til, førte endelig til frigivelse. Men de ble satt på porten, uten penger og uten et sted å bo. Gradvis kom hun i kontakt med den norske ambassaden, som hjalp med midlertidig tilflukt på et hotell, uten varme, og Zarema ble nødt til å søke asyl i Hellas, samt å anke avslaget. Det norske presset har ført til at hun i dag har politisk asyl, men i Hellas er det ikke hjelp med verken penger eller bosted. Zarema ønsket seg bare til Norge, hun sitter og leser norsk, og hun har en sykdom som gjør at hun må bo i et land med kjølig klima. Hun er en god tannlege og ville gjort nytte for seg. Hvorfor ble hun og barna så hardt straffet? Hvilken skade barna hennes har fått på sjelen - det vet vi ikke ennå. Zarema og barna ble en prøveklut for hvordan Hellas behandler tsjetsjenske flyktninger.

Nå peker UDI på det «lykkelige» tilfelle Zarema og fremholder at tsjetsjenere med gresk visum kan trygt sendes til Hellas! Det er snakk om ca. 120 tsjetsjenere, og mange er barn.

Mange har sett familien Maziev på tv og i avisene. Den 11 år gamle Halid med CP og epilepsi sa til TV 2: «Jeg vil ikke til Hellas - der er det fengsel, jeg vil ikke til Tsjetsjenia - der er det krig.» Dette er situasjonen i et nøtteskall. Denne gutten har mistet sin 6 år gamle bror på grunn av krigen, og selv har han en så skjør helse at han neppe vil klare nye påkjenninger. Sendes familien bort er det stor sannsynlighet for at de mister sitt siste barn!

Vi vet godt hva disse menneskene flykter fra. Hvorfor ikke å gjøre bot på vår unnfallenhet overfor Putin ved å gi disse menneskene beskyttelse som vi vet de har krav på? Eller skal vi de facto bidra til et folkemord? Dokument 22 den 04.03. viste at den europeiske flyktningpolitikken selv er skyld i oppblomstring av menneskesmugling ved å kriminalisere flyktningene. Tidene og konvensjonene forandres, og historien vil avsi sin dom. Men i mellomtiden må det være plass til en aldri så liten menneskelighet, la noen gode gjerninger mildne den brutale virkelighet.

Av Zoja Grannes,

Psykologer for Fred,

Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, Bergen