Mia Hundvin er en skøyer og en spilloppmaker — og en begavet håndballspiller. Men hun er også befriende frittalende, og selv om det hersker tvil og forvirring om hvordan hun egentlig ordla seg da hun kommenterte stilen, væremåten og den påtrengende harryfaktoren blant de omreisende norske håndballsupporterne, står det fast at de knapt er å regne blant hennes personlige favoritter.

Slik har Mia falt i unåde og i miskreditt igjen. Slik har den bergenske Slagelse-stjernen understreket sin rolle som opprører og rebell i et miljø som fort kan bli kvalmende ensrettet og pusaktig.

Det ligger sikkert et brennende personlig behov hos Mia Hundvin til å distansere seg fra disse sauebjellesvingende, sjåvinistiske, rødtrøyedyrkende middelaldrende menn og kvinner med vom, vikinghjelm og påtatt begeistring. Et behov for å markere avstand til en kultur som for henne er provoserende sidrumpa.

De er alt det Mia ikke er, og ikke ønsker å bli identifisert med. Uelegante, rølpete, ølstinkende ensartet. En gjeng som skaffer seg en slags identitet utelukkende gjennom gruppen og sin tilhørighet til den. På tur, på kro, på tribune.

Mia er individualisten , opprøreren, eneren. Den som sier det hun mener og gjør det hun sier. Den som våger å gå sine egne veier, følge sine egne instinkter, og som blir syk av all konformiteten rundt henne, som kveles av krampaktig hygge og tøylesløs heisakultur.

Det blir gjerne bråk rundt slike, og iallfall blir det bråk når slike legger seg ut med dem som ikke lenger betrakter seg selv som en uhøytidelig heiagjeng, men som oppriktig mener de har grunn til å regne seg som en del av den norske håndballsuksessen. Som åttende spiller på laget.

Disse tribunens tyranner har gjennom år opparbeidet seg sin egen berettigelse, sin egen autoritet, sin egen makt. Den makten bruker de nå rått og kynisk og på sjofleste vis. Mot en av deres egne, mot en av dem de er der for å støtte, mot en som mente det var takhøyde og kanskje hadde regnet med at de var på hennes side. Men nei, her er det alle mot én. Nådeløst, humørløst og særdeles usympatisk.

Mia Hundvin har en stil og en måte, og muligens har hun vært ubetenksom, eller i overkant spissformulert. Men gårsdagens utvikling i saken kan tyde på at supporterne har gjennomført en boikottaksjon det slett ikke var grunnlag for. Eller de har bare funnet en beleilig unnskyldning for å ta hevn over Mia fordi hun kritiserte dem og gikk ut mot sauebjellene deres i forbindelse med VM på hjemmebane i 1999.

Paradoksalt nok er boikotten godt egnet til å understreke Mias poeng, for her har vi med å gjøre en gjeng som til tider nok kan mistenkes for å opptre med sløvet beredskap og svekket sanseapparat. Det eneste som holder samme høye nivå etter en halv ukes løssloppenhet i Danmark, er dessverre selvhøytideligheten, og det kunne vi kanskje ha smilt av og ledd bort. Men det ser ikke spesielt vakkert ut når alle går til angrep på én.

Humørsprederne Dissimilis har visstnok aldri vært nevnt i denne saken, iallfall ikke av Mia. Nå er det det de kommer til å bli husket som, de norske håndballsupporterne. Dissimilis, bare helt uten humør.