Så kastet han et raskt blikk rundt seg i bilen, sjekket sikkert at alt var som han ville eller hadde en plan om at det skulle være. I bilen satt tre barn. En liten jente satt fastspent ved siden av ham i forsete, tittet ut i luften og tenkte sine helt egne tanker. To åpenbart ganske viltre gutter satt litt mindre fastspent i baksete og lekte. Selv utendørs kunne man høre guttenes gledeshyl når de traff hverandre. Og selv de som ikke har erfaring med barn, kunne raskt ha slått fast at disse gledeshylene var av den typen som når som helst endevendes, og blir til sår og rasende gråt. Men — enn så lenge - godlyder.

Så går mannen ut. Han er i kledd en skjorte av litt grov type, med skinnvest utenpå. Briller, sånne som var moderne for dem som ville se intellektuelle og akademiske ut på 80-tallet. Dongeribukse, og et par lodne ullsokker i fornuftige, og svært stygge sandaler. I hånden har han lommeboken sin, en litt sliten en, som forteller hele verden at her, her, kommer en mann som er opptatt av ganske andre ting enn penger. Mest sannsynlig fordi han ikke har så mye av dem. Men kanskje også fordi han oppriktig synes at det er viktigere å konsentrere seg om indre verdier, for eksempel. Som sunn natur. Gode vilkår for skolebarn. Fred med seg selv. Og i Irak. Opplysende og oppdragende fjernsyn. Toleranse mot fremmede kulturer. Dype samtaler med sin kone. Økologisk mat og jevn fordeling. Økt lønn til arbeidere i helsesektoren. Sprøyterom til de narkomane. Treleker til alle barn. Og en ordentlig god te i koppen.

Han var en sånn type. Det var lett å se. Sånne som ham har trepanel i stuen. Man bare ser det.

Fordommer og lek

Da jeg var betydelig yngre, omtrent i den alderen hvor barneverdenen slipper sitt ømme tak, og voksenverden begynner å bli interessant å studere, og forsøke å begripe, pleide jeg å leke en lek. Jeg hadde nylig blitt forklart hvordan det politiske landskap i Norge så ut, at forskjellige mennesker stemte ulike partier, og at partiene sto for ulike ting. Grovt sett var de røde snille, og ville dele med alle, mens de blå var slemme og ville ha alt for seg selv. De grønne var også greie. Kloke på en veldig klossete måte, men greie. De gule var kristne, så dem måtte man aldri stole på. De mørkeblå og brune fantes knapt, og de veldig røde lot man bare være i fred.

68-læreren på skolen min nikket bekreftende til denne tesen jeg på ganske tynt grunnlag hadde utarbeidet. Slik var det. Og det var ikke til å bli klok av. Men det ble en slags lek av det.

Når jeg traff nye, voksne mennesker, prøvde jeg å finne ut hvor de hørte hjemme i denne praktisk opptegnede verden. Jeg lette etter koder, signaler, og statements som kunne fortelle meg hvor de hørte til. Om de var på den onde eller gode siden, var litt dumme, tilhørte de kristeliøse, eller var helt ute. Så prøvde jeg å meisle ut og lese hva det betydde for resten av deres levesett og livsstil.

Kodene og signalene kunne være mye. For eksempel et diskret perlekjede. Eller iøynefallende vikingsmykker. Hårsveiser. En snerten bob med svung i luggen, eller hockeysveis med krølltang-krøller. Pene blå skjorter, eller grovere med ruter i. En flaske fra polet i vesken, eller tre langpils. Det var mange tegn, og det ble stadig flere. Det ballet på seg, ble mer komplekst.

Etter en stund kunne adressen eller bilen fortelle meg noe, jeg kunne knekke ganske avanserte kleskoder, og skille fine nyanser. Som nyansen mellom en verdikonservativ med barnetro, som stemmer på det humane Høyre, og en liberal og lyseblå KrF-er, som setter Gud ørlite mer sentralt enn børsen. Kan høres vanskelig ut, men det var noe med måten de snakket på.

En mann med en fet gullring på 70-80-tallet var enten svært, svært rik - eller hadde seilt i utenriksfart som annenstyrmann, og vært i Amerika. Jeg dobbeltsjekket svarene mine, sjekket dem ut med andre mennesker som visste sikkert.

Etter hvert ble leken kjedelig. Jeg hadde alltid rett. Og jeg ble voksen. Jeg skjønte at for de fleste mennesker her på vår klode ble du født til et lodd og et liv, du ville alltid bære med deg din arv, og det viste seg ofte at det var ikke så reelle valg folk hadde når det kom til stykket. Du arvet dine ambisjoner og måter - eller mangel på - selv om det finnes lykkelige unntak fra begge eksempler.

Daglige brudd

Etter å ha vært stille ristet av det postmoderne kaos en tid, er det lite igjen av de kjente stereotypene. Folk overholder ikke lenger gamle regler. Det begås brudd hver eneste dag. Og ungdommen er like lite som før som den alltid har vært, og de tråkker arrogant og seierssikkert over hver eneste grense man gjennom tiden har skissert opp. Ungdom kjøper elektronika og opera i samme ærend, de bruker både øl og heroin på fest i helgen, de tiltrekkes av alle mulige kjønn, og den steinrike naboen din med den nye Audien har ikke mer enn folkeskole, og tjener sine spenn i Nordsjøen, men sitter likevel og fryder seg med finskåren poesi, og drikker rødvin han egenhendig har vært nede på kulturtur i Frankrike og kjøpt. Man ser reality-tv den ene kvelden, og går på moderne ballett den neste. Det er umulig. Man kan ikke lenger se på folk hvilket parti de stemmer, selv om majoriteten har et bankende hjerte for Frp.

Det var lettere før. Ikke minst for barn og politikere.

Når den skjeggete mannen med antatt trepanel hjemme i stuen går inn på bensinstasjonen, leter han ikke etter juice fra økologisk frukt, sjokolade for de med melkeallergi, eller samtidsangst. Han går bort til spilleautomaten. Stikker neven ned lommeboken. Hiver innpå. Det er barnlig grådighet i blikket. Ikke en eneste politisk korrekt tanke. Med unger i Caravellen, trepanel hjemme, og en kone som sikkert akkurat nå er ferdig urte-kurset. Han blir bare stående. Og stående. Folk kaster skjeve blikk på ham, som vi alle gjør mot voksne folk som står i full offentlighet og blamerer sin spillegalskap foran en skrikende automat.

Ungene i bilen blir utålmodige, begynner grine, slåss, griner enda mer. Men mannen står og står. Tiden går.

Tegning: Marvin Halleraker