Av Tor E. Røssaak

Men noe av det karakteristiske ved graffiti er jo nettopp at den ikke er ønsket av noen bestiller (mesen, utsmykningskomité, bedriftsstyre, off. myndighet etc.). Eller for å si det på en annen måte — i den grad den er ønsket, er den ønsket vekk . Det undrer meg at denne lille forskjellen tydeligvis ikke har gått opp for Danbolt.

Han nevner bl.a. tradisjonen i Italia og Tyskland med å utsmykke bygninger med malerier på utsiden, «slik det gjøres med graffiti». Men som kriterium er jo dette håpløst. Det avgjørende er ikke om det males innvendig eller utvendig, men om virksomheten er i samsvar med, eller ikke i samsvar med, hva den som er ansvarlig for bygningen har ønsket. Det finnes nok av graffiti som er anbrakt i innvendige rom - for eksempel i undergrunnsstasjoner og metrovogner. Når graffitistene oftest foretrekker utsiden, er det vel rett og slett fordi det da er lettere å slippe unna ubemerket.

Spesielt sært virker det når Danbolt som eksempel nevner en utsmykning som fremstiller en romersk fyrsteslekts historie, og hvor «flott» denne historien er. Her må det vel være snakk ikke bare om bestilling, men om bestilt propaganda? I så fall må man kunne si at kunstneren går inn i rollen som betalt fyrstelakei. Dette er riktignok ikke noen sjeldenhet i kunsthistorien, men jeg skulle ha lyst til å se den graffitimaler som ville godta å bli satt i en slik bås!

Jeg synes også det er langt ute på jordet når Danbolt vil se en parallell mellom moderne graffiti og middelalderske kirkeutsmykninger med scener fra bibelhistorie og helgenvita. Mer relevant ville det kanskje ha vært å trekke frem de innrissede tegningene som er oppdaget i noen middelalderkirker, av og til under de religiøse motivene Danbolt er opptatt av. Dette kan med rette kalles graffiti, en betegnelse som Martin Blindheim også bruker i sin bok om emnet.

Enda mer absurd virker forsøket på å gjøre utsmykningen av Blumenthal-rommet i Rasmus Meyers Samlinger til graffitiforløper. Når Danbolt tidligere har brukt det utvendige som et kriterium, må vel også det faktum at disse maleriene alltid har befunnet seg innendørs, være et motargument? Og som Danbolt selv sier, er de utvilsomt bestillingsarbeid. Det er for øvrig uholdbart å si at scenen med hagefesten viser en fest hos oppdragsgiveren selv, Hendrik Fasmer. Både draktene og dansemåten peker mot en tid halvannet århundre tidligere - det synes jeg en professor i kunsthistorie burde kunne oppdage selv. Blumenthal har ganske sikkert malt etter et grafisk forlegg. (Det paret som kysser så iherdig i forgrunnen til høyre er kopiert etter et kobberstikk fra omkring 1600.) Når det videre i intervjuet heter at maleren også har fremstilt det huset Fasmer mistet ved bybrannen i 1756, må det vel foreligge en misforståelse fra journalistens side?

Det er nok mulig å finne eksempler på «graffiti i 5000 år», slik overskriften på intervjuet postulerer. Men jeg tviler på at en slik historie vil kunne gjøre vår tids fenomener mer forståelige. Og de eksemplene Danbolt trekker frem fra det alminnelige kunsthistoriepensum, virker i særklasse irrelevante.