kommentarKJARTAN RØDLAND

Før byfornyelsen og byfordyrelsen for alvor slo til på det som planleggerne av en eller annen grunn kaller «Nedre Nygård», var en oppfordring å se på en vegg like ved krysset mellom Strømgaten og Nygårdsgaten.

«Homs i vei!» stod det, og med årene ble innskriften like verneverdig som den amerikanske soldater laget i nedkjørselen til garasjen på Wigandgården: «You may not be Harry James, but still blow your horn down here!»

Toleransens by Vi tenkte oss fram til at ordene i Strømgaten var et heterofilt budskap om at Bergen er vidsynets og toleransens by, forsterket to historiske dommer fra Bergen byrett. I den ene ble det slått fast at i Bergen kan man være original uten å bli innlagt på Neevengården, i den andre ble det like ettertrykkelig sagt at det er tillatt å si «hestkuk» til en bergensk politimann, forutsatt at man kommer fra Nord-Norge der slike uttrykk er vanlig dannet dagligtale.

Men det var ikke sannheten. Den kom frem i NRK Hordaland for bare noen uker siden. «Jeg skrev det!» sa Torstein Dahle, om hvem det må sies at det er en bedre bevart hemmelighet at han sitter i bystyret for RV enn at han er homofil.

Dermed sprakk den kjære myten om at i Bergen kan du gjøre som du vil, homse i vei, dersom du ellers er et skikkelig menneske og betaler i bompengeringen.

Lykken ved å være normal Men for noen dager siden satt en utflyttet bergenser, Karen Christine «Kim» Friele i fjernsyn og fortalte noe som skremmer andre enn homofile og lesbiske: Hvordan flittig arbeidende vitenskapsmennesker i tiår etter tiår hardnakket skulle «normalisere» homofile til å bli som alle andre, samme hva det skulle koste, samme hva det påførte de «unormale» av lidelser.

Det er nemlig ikke bare homofile som har fått føle den knusende tyngden av den velmenende omsorgen i et samfunn som løper løpsk hver gang man støter på noen som ikke kan – eller enda verre: ikke vil – bli normale. Opp gjennom årene er det sikkert hundrevis av grupper som er blitt gjenstand for denne jakten på det unormale i det velordnede. Akkurat nå løper en flokk ulver for livet i skogene østpå, fordi de er så unormale at de ikke holder seg i en av de 100 ulvekommunene som departementet har bestemt.

Keiser Karita Og så kan vi gjøre et avsluttende hopp, tilbake til Romerriket. Der og da rådet en vidtfavnende toleranse, man kunne for eksempel praktisere sin tro slik man lystet, bare på den betingelse at man ofret til de romerske keisere, som rutinemessig ble guder når de døde. Men noen misbrukte keiserens tillit. De var fanatikere, og kalte seg kristne.

I dagens Norge praktiserer vi romerretten i modernisert og humanetisk utgave. Det er ikke bare lov å være kristen av legning, man kan til og med praktisere troen og leve ut sin legning, som seminardeltakerne har lært å si.

Den eneste grense er at man ikke må synde mot arbeidsmiljøloven og Karita Bekkemellem Orheim, for hun er minister og har tenkt seg frem til at i valget mellom trosfrihet og ansettelsesfrihet må ansettelsesfriheten ha prioritet.

Dette er den samme Karita som ble hudflettet av selveste Gro fordi hun som EU-tilhenger (hvilket var i sin orden) lot seg fotografere sammen med like glødende EU-tilhengere som var medlemmer i Fremskrittspartiet (hvilket ikke var i orden).

Men Karita i dagens Stoltenberg-utgave trenger ikke å bekymre seg. Hun kommer helt sikkert ikke til å få vondord fra dagens trosfrihetsminister, Trond Giske!