Bak blomsterpottene i 2. etasje titter 89 år gamle Gunnhild Dahl ned på båtene i Vågen. Rullestolen er parkert ved vinduet, yndlingsplassen hennes. Den flotte utsikten blir hun aldri lei, selv etter godt over 60 år i det hvite blondehuset i Henrik Wergelandsgate.

— Jeg liker meg så godt her. Her vil jeg bo så lenge jeg kan, sier den blide, hvithårede kvinnen.

Falt ned trappen

Det var hit hun flyttet, da hun giftet seg med sin Svein, og det var her deres eneste barn, Tor, vokste opp. Svein døde i september i fjor, nær 94 år gammel. Siden 1994 hadde Tor pleiet sin senile, rullestolbrukende far hjemme.

— Men det ble etter hvert tungt å ha ham her hjemme. De siste ti månedene bodde han på Korskirkehjemmet, forteller sønnen til BT.

Ikke lenge etter at Svein døde, falt Gunnhild ned trappen, og havnet i rullestol, hun også. Det gikk bra frem til påske, men så ble hun kjørt på sykehus i hui og hast med blodpropp i lungene.

— Hun fikk rask behandling, men ble jo svekket, sier Tor.

Hjemmesykepleien kommer hver morgen, men resten av døgnet pleier sønnen sin mor. Han steller henne og trener med henne, han handler og lager middag, vasker hus og holder henne med selskap.

— Han steller så godt med meg. Han er veldig flink til å lage mat og gir meg det jeg trenger, sier Gunnhild, og smiler til sønnen.

Får omsorgslønn

— Det er blitt en selvfølge. Ingen har bedt meg om det, det ble bare sånn. Vi har hatt det veldig kjekt sammen, mor og far og jeg, og har alltid hatt et godt forhold, sier Tor. Den tidligere reprofotografen studerte i København, og bodde i Oslo i nær 20 år, men hvert år reiste han på ferie sammen med foreldrene sine. De feiret jul på Lanzarote i ti år, og var på bilturer i Skottland, England og Nord-Norge sammen.

— Vi har reist mer enn vi har bodd her, spøker Gunnhild.

Tor flyttet tilbake til barndomshjemmet tidlig på 80-tallet, og inn i den ledige leiligheten i 1. etasje. I 1997 flyttet Tor opp til foreldrene, og leiligheten nede ble leid ut. Han har vært arbeidsledig siden 1983.

— Men dette blir jo nesten som en jobb. Jeg får utbetalt omsorgslønn for 14 timer hver uke. Det er ikke mye, det er så, men mor får en god pensjon, og dessuten får vi leieinntekter. Økonomisk betyr det en del.

Har det godt sammen

Han har sørget for å montere kjørerampe utenfor, heis i trappen og hver etasje har rullestol.

Men særlig tid for seg selv har ikke Tor. Av og til ser en kusine etter moren, slik at han kan ta seg en tur ut noen timer.

— Under Cutty Sark fikk jeg meg noen timer på by'n.

Men han klager ikke, og det virker som om mor og sønn trives godt i hverandres selskap. At Gunnhild skal flytte på aldershjem, er ikke tema i hjemmet.

— Jeg besøkte min far daglig da han bodde på Korskirkehjemmet, og så at de eldre hadde det godt der. Men jeg så også at de blir sittende mye alene, og ikke får stimulans. Pleierne har ikke tid, forteller Tor.

Som ikke bare er morens pleier, men også hennes venn og støtte.

— Jeg synes det er kjekt å ha mor her hjemme, vi går godt i lag og prater godt sammen.

FLOTT UTSIKT: Fra stuen i Henrik Wergelands gate kan Tor og mor se ned på båtene som ligger på Vågen.
FOTO: ARNE NILSEN