Spørsmålet stilles nå over hele verden. I frykt og undring ser vi hvordan fundamentalismens budskap har grepet sinnene i store deler av Midtøsten og Sentral-Asia. Osama bin Laden er ungdommens helt under demonstrasjonene i Peshawar og på skolene i golfstatene. Har vi i Vesten skylden for at de nå omfavner terrorismen med fanatisk glød? Skal vi forstå dette som et svar på historiske ydmykelser, Palestina-spørsmålet og USAs verdenshegemoni?

Ovenfra og nedad

Jeg er redd en slik forståelse kan ende i en ny form for vestlig ovenfra og nedad-holdning: De vet ikke hva de gjør, men de har grunn til å gjøre det. Man kan belegge et slikt syn med lange historiske linjer, fra korstog via kolonialisme til oljeimperialisme, opprettelsen av staten Israel og Golfkrigen. Det er likevel en paternalistisk tilnærming. Alle opprør kan forstås, men de har også en indre forklaring, en egentlig drivkraft som man mister av syne hvis man konsentrerer seg om å legge skylden på omstendighetene rundt.

Det finnes grunner til at fascismen fikk fotfeste i Europa i kaoset etter den første verdenskrig, men ansvaret for nazistenes herjinger kan ikke legges på andre enn dem selv.

Jeg tror ikke den rette veien til å fatte fundamentalismen er å lete langt bakover i historien. Fremveksten av den politiske fundamentalismen innenfor de muslimske landene er av ny dato. Den oppstod ikke for alvor under kolonialismen, og har i sin kjerne lite med Palestina-spørsmålet å gjøre. Det er en ideologi som har vokst frem de siste to tiårene som et dypt reaksjonært svar på indre forhold i de islamske landene. Den omfatter en total avvisning av den moderne verden. Kvinnefrigjøring, liberale verdier, menneskerettigheter, ytringsfrihet og toleranse er dens skyteskiver. Fundamentalismen er et totalopprør mot alle sider av moderniteten ý inkludert fiendskap mot Yasser Arafats verdslige PLO. Motstanden mot USAs militærmakt er bare toppen av isberget. Sammenstøt

Står vi overfor et «sammenstøt mellom sivilisasjoner», slik Samuel P. Huntington formulerte det i et omstridt essay etter den kalde krigens opphør? Osama bin Laden deler et slikt syn, og han har ettertrykkelig gjort sitt for å vise hva en slik konflikt innebærer. For ham er alle amerikanere definert som et krigsmål, hele den vestlige verden er en vantro fiende.

For hver bombe som faller over Afghanistan får hans voksende skare av unge sympatisører bekreftet denne forestillingen, slik de også fikk befestet sitt syn da de kaprede flyene knuste tårnene på Manhattan. For det store flertallet muslimer og for resten av verden er intet verre enn at denne vrangforestillingen skal bli en sannhet, at det til slutt dreier seg om islam mot de vestlige landene.

En del av ansvaret for å unngå et slikt «sammenstøt mellom sivilisasjoner», hviler på oss i vest, i første rekke USAs regjering. Å definere den nye fienden som «terroristene», og ikke muslimene, er heldigvis blitt gjort med betydelig påpasselighet siden 11. september, også av president George W. Bush. Men det skal mer til, og det kan komme til å bli vanskeligere. For mer enn den andre halvdelen av ansvaret er ikke vårt.

Det tilhører befolkningene og regjeringene i Midtøsten og Asia. De må selv stå imot fundamentalismens politiske budskap, og de må selv bidra til at forholdene ikke hele tiden skaper grobunn for ytterliggående bevegelser.

Lite tyder på at demningen er særlig sterk. Tvert imot bidrar en rekke av de korrupte og diktatoriske elitene som regjerer disse landene til forhold som nærer ekstrem opposisjon. Og noen folkefront mot fundamentalismen ser ikke ut til å være på trappene.

Fascisme

Jeg mener at fundamentalismen er å betrakte som en arabisk/islamsk versjon av fascismen, en aggressiv form for dyp reaksjon. Vi hører nå mye om islamsk historie, ydmykelser og seire som ligger femti, hundre, fem hundre eller tusen år tilbake. Vi ser bilder fra koranskoler der guttebarna oppfostres til å bli teksttro fremtidige martyrer. Osama bin Laden snakker om tapet av Andalusia på 1400-tallet og slaget om Jerusalem i korsfarertiden. Som utenforstående kan vi forledes til å tro at den muslimske kulturtradisjonen skygger for moderne utvikling, at fundamental intoleranse og fremtidssperre så å si er innebygd i religionen og de kulturene den har fostret. Slik er det ikke.

Middelaldermyter

Fundamentalismen er et religiøs-politisk prosjekt av vår tid, på samme måten som den europeiske fascismen i sin dyrking av ariske middelaldermyter var en ny politisk ideologi da den oppstå på begynnelsen av 1900-tallet. Begge har hatt kilder å øse av, men ingen av dem kan vise til ubrutte linjer bakover, annet enn som mytiske forestillinger. Inntil 1970-årene var mange områder i den arabiske verden preget av fremtidsoptimisme, moderniseringsforsøk og multikulturelt samliv. Man ville skape ny historie, ikke utvikle seg bakover. Beirut var et kosmopolitisk senter før byen ble lagt i ruiner etter 1975. Nassers Egypt fremsto på 1950-tallet som et gigantisk forsøk på modernisering og sosialisering: Det frigjorte Algerie skulle bli en mønsterstat, mens sjahens Iran reformerte etter vestlig mønster — med ett avgjørende unntak som også i dag er mange av de islamske landenes svøpe: Modernisering følges ikke av demokratisering, men overvåking, sensur og ufrihet. Det er modernitetens tragedie i denne delen av verden, og en viktigere ytre forklaring på fundamentalismens gode vekstvilkår enn gammel kolonihistorie.

STEINAR HANSSON

Illustrasjon: Marvin Afgahnistan