Forgjengeren i Det hvite hus, demokraten Bill Clinton, falt nesten på Monicagate, kombinasjonen av sex og løgn. Nesten, for republikanerne i Kongressen klarte ikke å gjøre dette til demokratenes Watergate, som etter 1970-årene og republikaneren Richard Nixons fall er blitt ordet Waterloo på amerikansk.

Republikanerne mislyktes blant annet fordi amerikanerne ikke støttet dem. De var stort sett fornøyde med å ha Clinton i Det hvite hus, for USA gikk godt. Økonomien gikk godt. De kunne mislike Clintons oppførsel når han møtte unge kvinner, men syntes ikke at den var en grunn til å gi presidenten sparken.

Av dette trakk noen den slutning at amerikanerne var blitt mindre snerpete, andre at de var blitt mer kyniske. De ventet ikke bedre av sine politikere, som de nå engang måtte ha.

Forstyrrer

George W. Bush ble president på et innenrikspolitisk budskap, men slo igjennom etter 11. september i fjor som leder av felttoget mot internasjonal terror. Så dreide det seg da heller ikke om vanlig utenrikspolitikk, konflikter i fjerne land, men om krigserklæringen mot USAs fiender, som hadde slått til på amerikansk jord.

Noen måneder senere forstyrres en politisk gunstig dagsorden av en annen like presserende. Men den nye trusselen gir ikke presidenten den samme anledningen til å peke og si «oss» mot «dem», og det er problemet. Problemet finnes blant «oss».

Bush må ikke bare fordømme grådigheten og løgnene i amerikansk forretningsliv og som i talen denne uken bebude rettslig oppgjør med de skyldige. Han må også distansere seg selv fra noe som åpenbart gikk fra å være en ukultur til å bli en kultur i de store selskapene.

Hans egne folk

Bush kommer fra dette selskapslivet og symboliserer det fortsatte og tette hopehavet mellom penger og politikk i USA. Tradisjonelt har man sett republikanerne i rollen som partiet for big business, og Bush ble president med økonomisk støtte derfra.

En amerikansk republikaner og en britisk konservativ, Ronald Reagan og Margaret Thatcher, fastslo i 1980-årene at våren var kommet og slapp kapitalistene løs fra statens fengsel. Statens oppgave var å deregulere, frigjøre markedet. Nå oppdager Bush at også markedskreftene trenger styring og må være under loven, og en republikansk president sier at han vil putte kapitalistene, noen av dem, tilbake i fengslet med etterforskernes og domstolenes bistand.

Walter Mondale tapte da han prøvde å bli USAs president, og det ble et argument mot ham at han personifiserte demokratenes binding til andre aktører i det amerikanske samfunnet, som fagbevegelsen og minoritetsgruppene. Dertil var Mondale, som vi husker, for norsk. For kjedelig.

Det hindret ikke Bush i å bli president at han hadde pengemakten i ryggen. Men det var USAs høyesterett som til slutt måtte velge ham i stedet for demokraten Al Gore, som sannelig hadde knyttet seg til hjelpere og interessegrupper han også. Tilknytninger og bindinger kan skade eller hjelpe, omstendighetene avgjør.

Bush fikk penger til valgkamp, og det var det hjelp i. Nå må han markere avstand til sin gamle vennekrets. Som for Clinton blir spørsmålet om presidentgjerningen overskygger det andre. USAs økonomi hjalp Clinton. Terrorkrigen, amerikansk patriotisme, får samme funksjon for Bush.

Men han må varsle krigen mot økonomiens utro tjenere, det vil si ledere, for å holde på både velgerne og investorene, og det er to sider av samme sak. Forsvinner investorene fra et skandalisert aksjemarked, rammes amerikansk økonomi, og velgerne lar det gå ut over Bush.

Mer, mer

Bill Clinton slet med mer enn sex. Det var pengene også med ham, og mer attåt. Clinton ble forfulgt av det som fikk navnet Whitewaterskandalen, men heller ikke den skjøv ham ut av Det hvite hus.

Bush konfronteres med sin egen forretningsdrift for noen år siden, da han var mistenkelig heldig. Det kommer flere avsløringer av den amerikanske kapitalismens vaner, og de vil fortsatt gi en konkurrerende dagsorden frem mot mellomvalget til Kongressen i november. Og amerikanske media kan kappes om å grave også i denne presidentens fortid. Det er ikke nok for Bush å slåss mot terrorister og svikefulle kapitalister, hans eget skap må være tomt for lik. Muselort og spindelvev er greit. Detter det ut skjeletter, må Bush heve stemmen mot terroristene og Saddam Hussein.

I fjor talte han mot terroren, og de som kritiserte ham i og utenfor USA mente at han gikk for langt. Denne uken talte Bush mot bedragerne som terroriserer ansatte og aksjeeiere i amerikansk økonomi. Det skjedde i Wall Street, et kort stykke fra det som var New Yorks tvillingtårn. Nå var kritikken at Bush ikke gikk langt nok fordi nettopp han ikke kunne gå langt nok.

Han har måttet trappe opp, som det heter i krigsspråket. Da Enron kom som den første store skandalen, varslet presidenten en reaksjon. Nå lager avsløringene et ras. Meningsmålingenes og mellomvalgets gang er en annen sak. Clintons karriere som presidentkandidat og president lignet en sammenhengende rekke med skandaler og påståtte skandaler, men karrieren holdt. Nå gjelder det for Bush at amerikansk økonomi holder. Da trenger han investorer, for å ha velgere.