Av Rachel Margrethe Olsen

Det begynte så bra. Jeg fikk en idé om å tilbringe noen av de sikkert få soltimene her i Bergen dette året, i Nygårdsparken. Jeg bor på Møhlenpris og er ikke av de få heldige som har egen balkong. Derfor pleier jeg å bruke friarealet i nedre del av Nygårdsparken som tilholdssted når været gjør det mulig. Så denne dagen fikk jeg altså denne geniale idéen om at jeg skulle ta med meg et pledd og en bok bort i parken i sola.

Men allerede et stykke bort i Welhavens gate gikk det opp for meg at med våren kommer ikke bare trekkfuglene tilbake til parken, det gjør også tivoliet! Jeg hørte umiskjennelig lyden av ungehyl, og av mekaniske armer som hvinet i gjengene. Karusellene slengte sine vogner i vei til takten av billige eurorytmer. Å nei! Der forsvant den stille ettermiddagen i fuglekvitret ...

Men jeg gir meg ikke så lett. Jeg var i godt humør og tenkte; det er vel plass til både tivoliet og meg? Parken er for alle!

Musikken økte i styrke jo nærmere jeg kom parken. «Dunk-dunk»-musikk er man jo blitt vant til etter hvert både på utesteder og på bilstereoer rundt omkring, så jeg tenkte jeg skulle overleve det òg. Jeg er jo ikke så gammel ennå, og jeg husker også da jeg var yngre og gikk på tivoli og kjørte radiobiler og musikken drønna i bakgrunnen. Riktignok var det på Gjøvik i september da sola for lengst hadde sluttet å varme, og parken lå ikke i nærheten av boligområder (den ligger midt i byen, og et tivoli her er ikke til nevneverdig sjenanse). Men nå var det vår og jeg befant meg i Nygårdsparken i Bergen. Jeg hadde bestemt meg for at denne dagen skulle jeg klare å nyte ettermiddagssola og boka mi, tivolistøy eller ikke.

«If you like it doggystylewe can do it doggystyle baby I'll make you woff like a dogwoff woffwoff»

Men det er ikke så lett å slappe av når du kjenner bassgangen til tivolimusikken i mellomgolvet. Jeg klarte faktisk å døse meg gjennom en par låter. «Blow my whistle,» som er usmakelig nok, klarte jeg halvveis å ignorere. Det samme med et par Eurotrash-sanger. Jeg kjente sola varme min vinterbleke hud, et par øyeblikk klarte jeg nesten å konsentrere meg om innholdet i boka også, men så:

«I'll make you woff like a dogwoff woff.»

Misforstå meg rett! Jeg er ikke spesielt bluferdig av meg, og jeg tåler å høre lyrikk som er litt på kanten. Men passer virkelig denne låta som akkompagnement til radiobilkjøring for 12— åringer? Passer denne låta inn noe sted i det hele tatt? Hva slags holdninger forfekter den?

Jeg kjente faktisk jeg ble kvalm der jeg lå med boka mi foran meg, nå mest som solskjerm.

Jeg satte meg opp. Jeg ble sittende og se på guttevalpene som drusa bilene sine inn i bakskjermene på jentungene foran seg. Jeg lyttet til teksten som drønna utover parken:

«If you want me to attack you like thatfrom the back, I can do it babyI'll take you like that from the backjust like you like it baby»

Her bor vi i et land som er stolt over hvor langt det er kommet i likestillingsprosessen, også lar vi en trashmusiker underholde ungdom med musikk som oppfordrer menn til å angripe kvinner bakfra, til å underkaste seg dem som en hund og endatil ... bjeffe!

Jeg orka ikke mer. Jeg hadde fått vondt i hodet. Det var neppe sola som var årsaken. Ikke nødvendigvis den voldsomme støyen heller. Det var snarere hele konseptet.

Takke meg til «Vil ni åka mera» på Lunds tivoli på «Gjøvik Marken» i september da jeg var 12 år. Høydepunktet var popcorn, karusell, samt Jahn Teigen og «Dance with a strangers» opptredener på kvelden. Jeg slapp nå ganske billig unna alt i alt. Disse ungene her på tivoliet syntes kanskje til og med det var kult med denne bjeffesangen? Jeg pakka sammen teppet og slengte boka i sekken. Trist til sinns fulgte jeg Welhavens gate hjemover, mens musikken «feida» ut bak meg:

«I'll make you woff like a dogwoff woffI'll make you woff like a dogwoff woffwoff»