På skolen tirsdag 6. februar fikk vi beskjed om at kl. 12.00 skulle det være et minutts stillhet i forbindelse med Benjamin Hermansens begravelse. Da gikk det opp for oss hvor langt rasismen er kommet i Norge. Hva var reaksjonene våre på dette? Bryr vi oss selv, om slike voldelige, rasistiske hendelser?

Reaksjonene var mange, men vi ble først og fremst redde, skremte og ganske målløse. Fordi dette var det første drapet som ble utført på grunn av rasisme. Benjamin var like gammel som oss, og vi synes at man skal ikke dømme etter hudfarge, kultur eller religion. Derfor tar vi avstand fra rasismen, og ser på den med avsky. I vår skolehverdag er rasismen skjult. Uansett så er den der. Alt fra små rasistiske kommentarer til større hendelser. Det er typisk at de som har gjort dette, ikke tør å stå frem og ta ansvar for handlingene. Vi synes at de som utfører rasistiske handlinger bør stå frem og ikke gjemme seg bak en fasade.

Vi spør oss: Tjente rasistene som drepte Benjamin noe på dette, og hva godt fører rasismen med seg?

Katrine N. Helgaas, 15 år,Camilla T. Takvam, 15 år,Cecilie Horvei, 15 år