Bergens Tidende kommenterer på lederplass (3/6) mitt innnspill om at det nå er tid for å forlate byrådsstyringen av Bergen til fordel for det tidligere system med formannskap og rådmann. Lederartikkelen gir meg en kjærkommen anledning til å utdype mitt standpunkt.

Slik jeg har erfart byrådssystemet etter snaut 2 år, hvorav jeg selv var byråd i ett år; er det konfliktnivået og prestisjen som er de mest fremtredende trekk. Når byrådet har lagt frem en sak, virker den videre behandling av saken, både i komiteene og i selve bystyret, nesten helt fastlåst.

Partiene bak byrådet har som regel lite eller intet å gi eller gå på, diskusjonene føles som pliktøvelser, det handler bare om å forsvare byrådets forslag. Gode, fornuftige og slett ikke alltid ideologiske forslag oppnår ikke støtte fordi de ikke er fanget opp i byrådets forslag. Selvfølgelig finnes det unntak fra denne virkelighetsbeskrivelse, men hovedbildet fremstår dessverre slik jeg her tegner det: Konfrontasjon mellom byrådet og opposisjonen i bystyret er hovedregelen. Og ethvert bystyrevedtak som går på tvers av byrådets forslag oppleves ofte, særlig av byrådsleder, som prestisjenederlag for byrådet.

Tanken bak byparlamentarismen var å skape tydeligere ansvar og synligere politisk styring. Byrådet skulle få myndighet (har fått kompetansen til både tidligere formannskap og rådmann) til å vise handlekraft, men samtidig måtte stå til ansvar for sine politiske handlinger overfor bystyrets flertall. Bystyret kan fremme og vedta mistillit overfor byrådet med det resultat at byrådet må gå av og erstattes med et nytt.

Men så langt må jeg si at forestillingen om den synlige, politisk handlekraftige byråd er mer preget av mytens trekk enn av den virkelighet vi møter i Bergenspolitkken.

De fleste byråder fremstår snarere som ikke spesielt synlige byråkrater, men uten – som de profesjonelle byråkratene — å være kommet i sine posisjoner i kraft av faglig kompetanse. Realitetene er at de ansatte byråkrater antageligvis styrer mer enn før, men nå mer uansvarlig enn noensinne, i betydningen usynlig, siden det er kun byråden som formelt fremlegger sakene og må ta ansvaret utad.

I det gamle systemet måtte byråkratiet, gjennom rådmannen, tone flagg og så var det opp til de folkevalgte å slutte seg til eller endre forslagene derfra. Mon det ikke var vel så ansvarlig, synlig og ryddig med hensyn til de ulike roller som dagens styringssordning?

Ett av hovedgumentene mot formannskapet var at det angivelig innebærer ansvarspulverisering. Det tror jeg er en like stor myte som bildet av den handlekraftige og synlige byråd.

For det første er det også i dette systemet som regel nødvendig å bygge en flertallskonstellasjon for å få valgt ordfører og de øvrige viktige politiske posisjoner. For det annet vil både flertallet og de ulike mindretall hele tiden være opptatt av å presentere og synliggjøre alternative politiske løsninger og veivalg.

Dessuten er formannskapet et politisk organ som kan, på en helt annen måte enn byrådet som representerer færre partier, få til en felles politisk dugnadsinnsats, når hensynet til byen og befolkningen virkelig tilsier det. I den økonomiske krisesituasjon som i dag preger Bergen, og den er svært alvorlig, er jeg ikke i tvil om at et formannskap og en rådmann på en helt annen måte kunne tatt de nødvendige grep og, ikke minst, oppnådd det nødvendige flertall for å få dette gjennomført.

Det beste med formannskapsmodellen er at den kombinerer demokratiske, politiske alternativer med muligheten for handlekraftig politisk dugnadsinnsats når slik er påkrevet. Ordningen innebærer også at flere politiske partier er representert i det organ som forestår den reelle politiske styringen av byen.

Endelig er dette et system som vil klare seg med adskillig færre heltidspolitikere.

Diskusjonen om den nye bydelsreformen er en annen diskusjon.

Den er ikke mindre viktig, men reformen bør bli gjenstand for en skikkelig evaluering før det kan være saklig grunnlag for å trekke så negative konklusjoner som det BTs lederskribent gjør. Når evalueringen foreligger, vil forhåpentligvis konklusjonen bli den motsatte: At bydelsstyrene har sin klare berettigelse og representerer en nyvinning i politisk styring. Dette er en reform som burde tjene både nærhetsprinsippet og lokaldemokratiet best. Men det er også en reform som nok fungerer bedre med et formannskap enn med et byråd som det politiske bydekkende topporgan.