Jeg synes dette er en merkelig måte å lese oppslaget på. For egen del vil jeg slå fast at å leve med kroniske smerter over lang tid er en enorm belastning både for pasient, og familie/pårørende. Det er en selvfølge at en slik situasjon medfører psykiske problemer som fortvilelse, frustrasjon, depresjon og i mange tilfeller selvmordstanker. Jeg tror at folk flest har forståelse for dette og at det selvsagt ikke er noe å skamme over.

For pasienten er det imidlertid helt vesentlig å få klarhet i hva som er årsaken til smertene.

Er situasjonen psykosomatisk eller somatopsykisk? Med andre ord, er det psykiske problemer som gir seg utslag i kroppslig smerte, eller er det somatisk sykdom/skade som er årsak til smertene?

De fleste smertepasienter med rygg— og nakkeproblemer oppsøker lege, og mange blir henvist til spesialistavdelinger som Nevrologisk avdeling på Haukeland for utredning. Generelt er kompetansen i norsk helsevesen når det gjelder diagnostikk av rygg- og nakkeskader svært dårlig. Mange har derfor måttet reise til utlandet, både for diagnostikk og operasjon. På Haukeland er situasjonen spesielt kritisk på grunn av kapasitets- og kompetansesvikt over en årrekke, spesielt ved Nevrokirurgisk avdeling. Gjennom 10–15 år har avdelingen bare hatt halvparten av den kapasiteten som andre regionsykehus har. Dette har selvsagt hatt alvorlige konsekvenser for mange av de 900.000 menneskene som har Haukeland som regionsykehus. Følgende sitater fra avdelingsoverlege Wester ved Nevrokirurgisk avdeling underbygger dette: «– fare for at avdelingen bryter helt sammen» (1991), «Avdelingens kompetanse innen ryggkirurgi svekkes ved at avdelingens leger ikke lenger utfører operasjonene regelmessig» (1992), «på grunn av innsparinger utføres ikke lenger ryggoperasjoner» (1993), «alle operasjoner som har til hensikt å bedre livskvaliteten til pasientene må vi kutte ut» (1999). «liknende ressursfattigdom finnes ikke i noe annet utviklet vestlig land» (1999).

Disse forholdene fører til at svært få pasienter blir operert, og mange får en mangelfull eller direkte gal diagnose. En stor del av disse pasientene blir så sendt til psykolog ved Nevrologisk avdeling eller Smerteklinikken. Her blir de bedt om å fylle ut MMPI-testen.

Testen består av 566 mer eller mindre meningsfylte spørsmål som skal besvares med rett eller galt. Svarene på spørsmålene avgjør hvor høyt man skårer på ti kliniske skalaer: hypokondri, depresjon, hysteri, psykopati, maskulinitet/femininitet, paranoia, psykasteni, schizofreni, hypomani og sosial introversjon.

Ved hjelp av MMPI kan psykologen teste for nevroser, psykoser, karakterforstyrrelser, alkohol- og stoffmisbruk, mistenksomhet, fremmedgjøring, familiekonflikter, aggresjon, kynisme, lærevansker og antisosial adferd.

I forbindelse med smerteproblematikk er tre av skalaene spesielt viktige, nemlig hypokondri, depresjon og hysteri. De fleste kroniske smertepasienter vil skåre høyt på hypokondri- og hysteriskalaene og litt lavere på depresjon. Grunnen til høy skår på hypokondri- og hysteriskalene er ganske enkelt at skalaene inneholder mange spørsmål som går på bekreftelse av kroppslige plager/smerte eller benektelse av god helse.

Det er innlysende at en pasient med kroniske rygg/nakkesmerter vil benekte å ha like god helse som de fleste av sine venner. En slik benekting gir skår på hypokonder- og hysteriskalaene. Det samme gjør benekting av vanligvis å våkne frisk og uthvilt og benekting av å ha lite eller ingen smerter. Ved å benekte at man har følt seg bra de siste årene skårer man på alle de tre skalaene. Det samme skjer hvis man bekrefter at man er plaget med kvalme og oppkast.

En linje gjennom skårtoppunktene av disse skalaene vil danne en V, og pasienten blir pådyttet en «diagnose» eller «personlighetsprofil» som kalles «psykosomatisk V». Dette betyr at pasientens plager har en psykisk forklaring.

«Diagnosen» medfører også problemer for pasienten i forhold til trygdeetat og forsikringsselskaper. Psykologens konklusjon forutsetter imidlertid at den medisinske undersøkelsen og diagnosen er helt korrekt, og at pasienten ikke har store smerter som følge av faktisk skade/sykdom.

I norsk helsevesen svikter denne forutsetningen gang på gang. Dette betyr at pasienten, med psykologens «hjelp», blir ekskludert fra videre somatiske undersøkelser og i praksis overført fra somatikk til psykiatri. Kvakksalveri er en presis betegnelse på denne virksomheten.

Av Thorleif Næss