Det finnes tiggere av alle kategorier. Noen er ydmyke inntil det krypende og servile. Noen er bare høyrøstet, noen er påtrengende og noen direkte truende og farlige, om de ikke fluksens får hva de ber om. «Kjøp en fiol, ellers får du en blåveis!» som Alf Prøysen og Ulf Peder Olrog til sammen formulerte det.

Tigger fra seg selv

Det forunderlige når budsjett-tiggerne viser seg, er at de i grunnen bare ber om dine egne penger, for verken staten, fylkene eller kommunene har andre penger enn dem de henter inn fra sine borgere, enkeltmennesker, næringsliv eller oljeselskaper og til sist bensinkjøpere.

Selv «skattelettelser» – altså at samfunnet krever inn litt mindre av folkets penger – blir på en måte til kongens rikdom, som man må tigge eller true seg til.

Det har aldri vært noen nasjonal dyd å være tigger, det ligger litt for mye husmannsånd i det. Men vi har funnet en løsning, vi har ansatt tiggere, profesjonelle som har gått på kurs og seminarer og som helst opptrer ulastelig antrukket i fjernsynet eller som «lobbyister» i maktens korridorer og møterom. De har titler, mindre enn generalsekretær kan det ikke være, helst direktør. Men tiggere er de like fullt, og de får mest hyllest om de er aggressive og opptrer slik muskelsterke pengeinnsamlere i mørke baksmug har en tendens til å gjøre.

Politikkens torpedoer

Man kunne være fristet til å kalle dem politikkens torpedoer, så den fristelsen bør man motstå. Siden et godt gammelt ord sier at snille gutter ber ikke om noe, men så får de heller ingenting, har det liten hensikt å sende dem på tiggerferd uten at de har en skikkelig trussel med seg. Får vi ikke det vi ber om, så skal vi stenge sykehusavdelinger eller ødelegge landets konkurranseevne eller i hvert fall trekke oss fra alt samarbeid.

En generalstreik eller fem – på et par timers tid – pleier hjelpe når oppmerksomheten skal påkalles. Dessuten finnes det alltid noen lover, regler eller kontrollinstanser man kan påkalle. Det er vel kanskje en uskyldig høstlig idrettsgren denne tiggertiden, det går mot slutten av fotballsesongen og idrettens vinterhelter er ikke kommet lenger enn til de obligatoriske sykdom— og skaderapporter i alskens medier.

Sektor-egoismen

Men helt uskyldig er det likevel ikke. Vi kan ubehagelig nok registrere to vesentlige sykdomstegn i et modent velstandssamfunn. Det ene er sektor-egoismen. I ukene mellom budsjett og budsjettvedtak blir vi alle til bilister, bønder, teatergjengere, lærere eller for den del busspassasjerer, for i budsjettiden klages og tigges det alltid sektorvis. Hver sektor har sin egen formann, generalsekretær eller direktør. I virkeligheten er det ingen av oss som bare er det ene, vi kan gjerne være en bilbrukende lærer som liker å gå i teateret, men som synets billettprisen er for høy. Vi er til og med de skattyterne som skal betale regningen.

Sirkelen rundt

Det andre er hva det gjør med oss og våre holdninger. I gamle dagers enevelde var vi alle undersåtter, som kongene kunne plyndre og som man deretter måtte sende bønneskrifter til den samme kongen som i nåde delte ut det han ikke selv sølte bort på slott og hoff. En gang gjorde vi revolusjon og gjorde oss til herrer i eget hus, vi ble bestemmende borgere i stedet for ydmyke undersåtter.

Snart har vi gått sirkelen rundt og vender tilbake til utgangspunktet: Den allmektige staten eier i grunnen alt det vi skaper, og vi må tigge oss til mest mulig. Helst på andres bekostning!