Nei, jeg takker ikke himmelen for Seven Eleven. Ikke for Select, Narvesen, Rema og Rimi heller for den saks skyld.

Eller Coke, Prince og hva det nå heter alt det bosset jeg vasser i hver eneste dag; morgen som kveld på vandring mellom huset jeg bor i på Sydneshaugen og Bergen sentrum.

Regnbyen Bergen som jeg ikke er født i, men som jeg har valgt å bo i fordi det er Norges eneste ordentlige by. Og så må den drukne i søppel og boss. Jeg skjønner ikke dem som slipper det de har i hendene der de står og går — jeg vet ikke hvem de er. Tyggegummien spytter de på fortauet og sneipene deres ligger som underlige småstein helt til regnet tar dem og de går i oppløsning.

Gjør de det hjemme også, tenker jeg der jeg går. Eller har de en usynlig tjener, à la den Skybert som Albert Åberg har å støtte seg til i vanskelige situasjoner. Eller har de en mor, kone, samboer som følger i fotsporene deres og plukker opp? Kanskje klager de på høye skatter og avgifter, og ser ikke sammenhengen mellom det å ikke ta ansvar for eget nærmiljø og det at andre må betales for å gjøre det for dem. Ikke vet jeg.

Usigelig trist er det i hvert fall. For byen blir utrivelig og faktisk lar jeg meg provosere av enkeltpersoner og bedrifter som ikke skjems over å ødelegge nærmiljøet vårt med skitt og lort. Drister du deg til å gi beskjed, får du vandelsattesten påskrevet ý der og da; kjerring står det på den.