På flyplassen i Glasgow tømte sikkerhetsfolkene koffertene og gjennomgikk innholdet. Håndbagasjen ble lagt i plastposer. Overvåkingspoliti forhørte hver eneste passasjer. Hvem var vi? Hvorfor skulle vi til Belfast? Så kroppsvisitering, mer enn en norsk klapp på armen. Belfast var i 1970-årene en by krigsherjet i fredstid. Ruiner. Væpnet politi. Soldater. Sperringer. Militære kjøretøy.

Livet gjemte seg

Livet gjemte seg i pubene. Katolikkene gikk til sine og protestantene til sine og en fremmed var en fare. Hadde han en veske med seg som han glemte når han gikk? Jeg snakket med mannen som hadde stått ved disken da vesken noen glemte eksploderte. Han overlevde, og så de sønderrevne likene.

Stengte butikkdører. En vakt slapp inn kundene og kroppsvisiterte dem. Det første de så var brannapparatene. Hotellet inngjerdet. Vaktbu. Der ble koffertene undersøkt før man slapp frem til hotellet, som var bombet 15-20-25 ganger. Rekordene hadde falt hver gang man var der. Jeg ble heftet av en telefon til avisen og kom for sent til et sted der jeg hadde tenkt å være omtrent da en bombe tok livet av fire mennesker.

Statistikken sier at de færreste rammes av terror, men ingen vet før tallene stilles opp hvem som hører til de færreste. Slik skaper terror nettopp frykt. Dens makt er å skremme et helt samfunn. Eller en supermakt, som så skal skremme selvmordskandidater og et regime uten å ryste et helt folk i Afghanistan, terrorisert av regimet og av årelange kriger. Amerikanerne er redde. Afghanerne er redde.

Jeg møtte ingen britisk soldat som trodde at han løste den nord-irske konflikten. Han var satt til å holde skansen mens man ventet på de håpløse politikerne.

IRA var nøkkelgruppen. Psykologisk fremsto det som om enhver katolikk var mistenkt for terrorisme eller ansett som troende til slikt. Britene lempet på rettsstaten for å få folk dømt og innførte internering. I Storbritannia gikk livet som før bortsett fra når bombene smalt der. Britisk politikk var skilt fra nord-irsk politikk.

Terroren steg opp av en konflikt. Den måtte møtes både akutt og politisk. Terroren sluttet ikke, for det politiske begynte ikke. Og det begynte ikke fordi terroren ikke sluttet.

Listen

Vi har ikke fått se bevisene etter bildene fra USA, men det berører ikke debatten om fenomenet Osama bin Laden & Co. Noen fastslår i en parallell til Nicolai Wergelands skrift «Sandfærdig Beretning om Danmarks politiske Forbrydelser imod Kongeriget Norge» at syndens sold er døden og ser det berettigede svaret på Vestens urett mot den islamske verden siden korstogene og den tredje verden siden oppdagelsene, koloniseringen og imperialismen.

De fleste land og folk og kulturer har slike lister, en supermakt lager mange innslag, og alt er berettiget forargelse for fanatikeren. Tyskland var etter 1918 et forurettet land i krise. Det gjorde ikke en nazist til frigjører.

Tysklands og rasens ære. Islams ære. For fanatikeren er det dette det gjelder. Ikke sosial rettferdighet. Likhet. Religiøs frihet. Politisk frihet.

Fundamentalistens felttog, som ikke er den tredje verdens nødrop, men en religiøs krigserklæring, er like mye rettet mot forandring og modernitet som mot USA, bortsett fra at han i likhet med nazistene er for modernitet til eget bruk: Bin Ladens nettverk deltar i datakrigen. Men USA er bekvem som hovedfiende, dirigerende og kulturelt-religiøst besudlende til stede overalt, også i Saudi-Arabia.

Økonomisk og sosial omstilling utfordrer fanatikeren fordi den betyr forandring. Men rekrutteringen kan forsvinne. Konflikten i Midtøsten gir bin Laden opprørsverdi mot USA. Men en løsning kaller på mer terror fordi løsning er kompromiss. Men også den kan gjøre noe med terrorens rekruttering.

At muslimer hyller bin Laden, selv en representant for den rike verden, gjør ham ikke mindre reaksjonær. Men det forteller at forholdet mellom Vesten og den islamske verden er et misforhold der ydmykede kulturer stilt overfor det allestedsværende Vesten tegnes som frontlinje. Skyld har Vesten og skyld har politiske og religiøse regimer i disse landene, selv om det er politisk korrekt å forstå problemet halvveis og kun rette søkelyset mot supermakten. Effekten er bin Ladens popularitet, og den kan bare motvirkes på lang sikt. Terroren må møtes nå.

Hvor redd?

Magasinet Newsweek spør: «Hvor redd bør du være?» Frykten avgjør hva politikere og befolkning godtar av tiltak som også treffer det frie samfunn. Her kan forfatteren Gert Nygårdshaug trøste oss. Bare USA og Israel trues av rettferdig harme. Vi bekymrer oss unødig. Vi må minne de straffende om at vi ikke er USA, så blir vi spart.

Siden vi ikke gjør det og tror oss utsatt, står norske jagerfly nå klare til å skyte ned et SAS-fly før det blir en bombe mot Oslo. Det vekker ingen oppsikt, for alt virker mulig i 2001. Kanskje venner folk seg til dette også slik atomtrusselen ble en vane.

Stormakter begynte med ABC-våpen. USA fikk ikke monopol på atomvåpen, og etter Sovjetunionen fulgte briter, franskmenn, kinesere og andre. Monopolet falt, og så ble døren til atomklubben sprengt opp, og deretter kom terroristene.

Terroren i USA ble øvet uten atomvåpen, men hadde psykologisk deres virkning på grunn av det oppsiktsvekkende i handlingene, og spørsmålet ble: ABC neste?

Den eneste oppgaven

Statens eneste oppgave er å beskytte liv, frihet og eiendom, mente mormonlederen og republikaneren Ezra Taft Benson og uttrykte den amerikanske konservatismens skepsis til staten. Må den begrense friheten for å redde liv?

For 30 år siden utløste terrorismen i Tyskland tiltak som brøt med bildet av en demokratisk forbundsrepublikk. På ny er temaet indre sikkerhet. Tyskland diskuterer som så ofte før seg selv. Europa diskuterer trusler.

George W. Bush vil overvåke det amerikanske samfunnet, og det virket som om han kunne få frie hender. Så kom tvilen i Kongressen. Det beskrives tvetydig: USA oppgir sin åpne tradisjon. Det holder igjen. Europa fant ikke balansen og USA finner den knapt nå, for uten å kjenne trusselens omfang veksler man mellom å overse terrorens mulighet og krisemobilisere når den demonstreres.

Å hindre terror er å ha viten om noe som ikke er skjedd. Det sies nå slik: Det er usannsynlig at de som sto bak terroren i USA ikke har planlagt flere aksjoner, når USA svarer.