Noen kom fra gruppe før oss, men de fleste var nybegynnere. Da noen begynte senere, ble alle i tur og orden ønsket varmt velkommen. Vi tok vare på hverandre fra første stund. Det var en utrolig følelse for oss at vi hadde en gjeng (venner) som bare var våre egne, ingen å dele dem med. Det ble tøffere enn ant for noen, men vi stilte likevel opp kl. 10 på biblioteket hver gang. Det var gym i gymsal med terapi i lek og alvor. Vi hadde tegneterapi på arbeidsterapiavdelingen, der følelser skulle ned på et stort ark. Det var til tider så vanskelig for noen av oss, at det kunne bare bli en rød prikk. Men den sa mye. Vi lærte å kjenne hvor vi sto der og da. Hva vi følte her «her og nå». En helt utrolig terapi. Vennskapet mellom oss syv ble så bra og trygt, at vi tok turer sammen før terapien. Så bakte vi litt til fredagene. Tenk at syv mennesker kunne prate om gode og vonde, smertefulle ting, nesten som om vi hadde kjent hverandre i all evighet.

Da vi hadde vært med på 3. sesongen med 10 mnd. ad gangen, skulle vi skilles. Det ble for tungt. Vi måtte bare treffes igjen alle syv. Det ble faste mandagsturer, faste utekvelder før sommerferie og før jul. Noen ganger hjemme hos en av oss, andre ganger på mer nøytral grunn. Noen av oss går nå fast på Amalie Skrams hus, der vi lager keramikk, skriver og maler. Ellers ringer vi hverandre, støtter hverandre og skryter. Vi fortsetter med regelen om gjensidig taushetsplikt selv om vi møtes privat. Det er en viktig del av tryggheten. Det er en vidunderlig gjeng på syv. Evig vennskap?

Har lyst til å få med at det er ingen skam å måtte være med på terapi, verken på Solli eller andre steder. Dette skal òg være til hjelp for andre som er redde for å søke om hjelp. Det var alle vi syv også. Men det er kun det som hjelper!

FOR «GJENGEN»

B. BERNTSEN