Av Jan F. Andersen-Gott, direktør i KS Bedrift

På teoretisk grunnlag argumenteres det for løsninger som kan tiltrekke seg utenlandsk kapital. Når det videre synses om lokale, samfunnsmessige effekter så vel som organisatorisk påvirkning av å hente inn fremmed kapital i lokale energibedrifter, så svikter analysen. Innlegget viser at det er langt mellom praksis og teori, og mellom gode ønsker og realiteter.

De nevnte kronikker gir et godt innblikk i bakgrunnen for hvorfor, og hvordan hjemfall av vannkraftressursene kom til i norsk lovgivning. Det skulle sikre norsk eierskap til å ta naturressursene i bruk. Ulike økonomiske teorier om hvorfor man bør åpne for utenlandsk eierskap er i samme grad godt belyst.

Når en snakker om hjemfall som redskap for nasjonalt eierskap av en viktig ressurs, er det imidlertid ikke bare en vurdering av målsettinger knyttet til forvaltning og beskatning av ressursen i seg selv som er interessant. For KS Bedrifts medlemmer, som er kommunalt eide bedrifter, dreier det seg i aller høyeste grad om muligheter til selv å delta i den lokale og regionale utviklingen, og til å kunne holde på kompetente medarbeidere. For de offentlige eierne, som er representert gjennom Kommunenes Sentralforbund (KS), er det derfor også et spørsmål om distriktenes muligheter til å overleve. Derfor er sammenhengen mellom eierskapsnøytrale konsesjonsregler og regionale og organisatoriske implikasjoner svært interessant, og ikke noe man bare bør synse teoretisk om.

Mange kommuner har, av ulike årsaker, solgt seg ut av sine kraftverk. Praksis viser at det i svært mange tilfelle er begynnelsen på en rekke problemer for kommunene, så vel som for lokalbefolkningen. De som håpet på å få i både pose og sekk, det vil si å få både godt betalt for sine eierandeler, og samtidig beholde arbeidsplasser og samme kvalitet på tjenestene som leveres, har litt for ofte tatt sørgelig feil. På tross av forsikringer om noe annet. Kommunale og fylkeskommunale eiere mister også et redskap for å tiltrekke seg andre bedrifter til sitt distrikt.

I praksis rasjonaliserer man bort en rekke arbeidsplasser — det inngår gjerne som en del av oppkjøpernes planer. Dette kalles stordriftsfordeler, og har ført til at kompetente mennesker må søke arbeid andre steder. Kompetansemiljøet som har vært knyttet til e-verkene, forvitrer, og hjørnesteinsbedriften forsvinner som drivkraft for lokalmiljøet. Dette har skjedd umiddelbart eller over litt lengre tid flere steder på Østlandet. Det som er ille for kundene, er at selve tjenesten, strømleveringen, i mange tilfeller har blitt dårligere. For enkelte kunder har for eksempel brudd på nettet tatt opp til fire dager å få ordnet, selv i svært tett befolkede områder. Det blir også ofte vanskelig for kunden å vite hvem og hva man skal forholde seg til når det oppstår problemer. En kan ane hva som skjer med innholdet i en fryseboks, eller et kjøleskap, når tilførselen av elektrisitet forsvinner. For ikke å snakke om andre bedrifter som vil være avhengig av elektrisitet for egen produksjon. Den lokale kunnskap om geografi og topografi forsvinner, og således også nærhet til, og god kunnskap om kundens behov.

Det blir derfor galt å synse om at fusjoner og fjernstyrt eierskap ikke har noe annet enn en positiv effekt for distriktene. Til nå har det vist seg at det ofte er langt mellom teori og praksis om eierskap, slik det ble presentert i BTs kronikker. Det kan ikke være slik at man må selge bedriften for å se dette. Det beste ville derfor være aktive eiere i lokalmiljøet, som tenker langsiktig og industrielt. Antatt stigende priser på kraft i et anstrengt kraftmarked skaper generelt muligheter for økt fortjeneste - hvilket i neste omgang påvirker verdien av bedriftene i positiv retning. Det er derfor fullt forsvarlig å hevde at det i altfor stor grad er kortsiktighet som preger dagens debatt knyttet til eierskap. Et eventuelt salg bør være en vel gjennomtenkt strategi fra eiernes side, der konsekvenser for lokalmiljøet er vel fundert ut fra hvilke behov man har i framtiden.

KS Bedrift ønsker å bidra til at våre medlemsbedrifter skal ha bevisste og aktive eiere, og at de utvikler bedriftene til å være pådrivere i lokalmiljøet. Hammerfest e-verk er et glimrende eksempel på hvordan man har fått dette til i forbindelse med utviklingen av tidevannskraftverk og et helt nytt energikonsept basert på gass fra Snøhvitfeltet. Eierne får god fortjeneste og datterselskap skaper nye arbeidsplasser med utgangspunkt i den kompetanse e-verket representerer. Slik kan eierne få i både pose og sekk, med positiv avkastning og utvikling av nye arbeidsplasser. Teori og praksis kan således smeltes sammen i skjønn forening, om enn med aktivisering av eierskap i en annen form enn ved salg.