Av Christian Almeland

Jeg hadde en interessant diskusjon forleden med to kolleger. Temaet var rett og slett hva som ville hendt om politikerne begynte å være ærlige. Da mener jeg ikke bare at de lar være å lyve, men at de også har «baller» nok til å si sannheten.

Bakgrunnen er den mye omtalte politikerforakten, og det faktum at vi driver en del tjenester som er helt uforsvarlig dyre, men som blir drevet fordi politikere ikke tør å si at vi bør la folk dø.

Først om politikerforakten, et begrep jeg synes er latterlig. Først lar vi politikere love oss en mengde saker, vel vitende om at det ikke er ressurser til å klare halvparten en gang. Et strålende eksempel er Frps høye scoring på gallupmålinger, mange mennesker ønsker et parti til makten som i all hovedsak har lovet lavere skatter og mer goder. Enhver med elementære regnekunnskaper kan forstå at det ikke lar seg gjøre, og nær sagt alle i Norge besitter elementære regneegenskaper. En nærliggende konklusjon blir at vi vil la oss lure, vi ønsker rett og slett at politikerne skal love oss ting, selv om vi vet at det ikke kan realiseres. Og etterpå? Etterpå blir vi såret, sviktet og sint når løftene ikke blir innfridd. Så stiller vi opp på Holmgang og klager vår nød, og så sitter det en minister der og må forklare hvorfor ikke akkurat jeg fikk hva som var lovet meg. Og så sier de at politikerforakten øker. Da ler jeg litt for meg selv, og tenker at folk er sauer. Vi har jo bedt, ja nær sagt krevet disse usannsynlige løftene fra disse menneskene. Hvilken rett har vi til å forakte dem fordi de ikke kan trylle? Kanskje vi bare elsker å hate?

Det samme skjer når enkeltskjebner trekkes frem i pressen. Et eller annet menneske har et problem som ikke dekkes av noen av de vanlige ordningene. Det har seg nemlig slik at ikke alt dekkes av det offentlige. Om staten har mye midler finnes der enda flere saker, og da er det rett og slett ikke nok til alt. Til å velge, og prioritere for oss har vi 165 tillitsvalgte. Vi utstyrer dem med tillit og midler og stoler på at de gjør det beste ut av det. Og det er de stort sett ganske flinke til. Til VG blander seg inn. Et eksempel som blir brukt i min fagkrets er hjertekirurgi. I dag anser man vel det som relativt «dagligdags», men slik har det ikke alltid vært. En gang i verden var hjertekirurgi en ny og omstridt teknologi, uforholdsmessig dyr, som norske politikere hadde bestemt at vi ikke skulle bruke ressurser på. Men noen ville det annerledes. Jeg gjør historien kort, uten å anklage noen profesjoner for å blande seg inn i prioriteringer de ikke har noe med, og en morgen står media på trappen til en politiker med noe å si, viser frem en nyoperert hjertepasient, og spør vedkommende politiker om dette mennesket heller burde ha fått dø. Politikeren tør selvsagt ikke å si at, ja beklager, men vi har valgt å prioritere noen andre som trenger hjelp. Og vips, så satser Norge på hjertekirurgi.

Jeg spør igjen, hvordan hadde vi reagert på ærlige politikere? Er det norske folk modne for å høre sannheten? Hadde vi stemt på en politiker som ikke lovet enerom til alle eldre, fordi det ville bli for dyrt. Eller hva med en som sa at mennesker som fråtser seg syke får betale regningen selv. Hva med en politiker som sto opp og sa at ikke alt er statens ansvar, at fordi om vi er født i Norge slipper vi ikke å tenke selv.

Mine to eminente kolleger og jeg ble vel enige om at det nok ikke hadde fungert, men jeg liker likevel å leke med tanken. Hva om?