Telavåg er behandlet en rekke steder i norsk og utenlandsk litteratur, og på Nordsjøfartmuseet tar vi opp temaet i vår permanente utstilling, og i filmen Telavågtragedien som vises i museets auditorium.

Ifølge BT har Hanne Sophie Greve, som har gått igjennom det meste av denne litteraturen, og som har arbeidet med temaet i flere år, kommet til at det dreide seg om statsterrorisme og at det «... er for enkelt å kalle det som skjedde for en hevnaksjon».

I sitt debattinnlegg slutter Olav Engen seg helt og fullt til dette resonnementet, og avlegger i samme slengen Nordsjøfartmuseet en visitt: «De som besøker Nordsjøfartmuseet i Telavåg får servert akkurat denne enkle historien», påstår han. La meg da få opplyse Engen om at i motsetning til i litteraturen, er ikke hevn, eller straff for den saks skyld, brukt et eneste sted i våre utstillingstekster. Slik har det vært siden museet åpnet i 1998. Derimot sies det at terroren i Telavåg hadde som hensikt å statuere et eksempel. I museets brosjyre nevnes heller ikke ordet hevn. Her heter det: «Utstillinga syner korleis og kvifor lokalsamfunnet Telavåg står i ei særstilling i norsk okkupasjonshistorie. Ingen andre stader i Norge fekk kjenne tysk terror i så høg grad». At den terroren som det her er snakk om, er tysk statsterror skulle være åpenbart. Hva skulle det ellers være?

Dette betyr imidlertid ikke at hevn utelates som mulig motiv. Således nevnes for eksempel hevn ved en anledning i filmen om Telavåg (som for øvrig ble laget 10 år før Nordsjøfartmuseet så dagens lys), og emnet taes også opp ved omvisninger i utstillingen. Men det ene utelukker jo ikke det andre. At terroren i Telavåg ble brukt for å statuere et eksempel som skulle skremme både folk i Telavåg og andre steder i Norge fra å sette seg opp mot de tyske myndighetene, utelukker jo ikke at det også kunne være et hevnmotiv til stede. Etter vår oppfatning er det mer et spørsmål om hvor man legger tyngden i fremstillingen, og det skulle det altså ikke være tvil om.

Engens klisjéer om Terboven, den tyske soldat og den kalde krigen, lar jeg ligge. De har ingen ting med Nordsjøfartmuseet å gjøre.

Når det gjelder Greves forskningsarbeid har vi fulgt dette på nært hold og med stor interesse siden det startet. Vi ser med spenning og interesse frem til det ferdige resultat.

EGIL CHRISTOPHERSEN,

FØRSTEKONSERVATOR, STYRER VED NORDSJØFARTMUSEET