Søndag spilte de i Teatergarasjen for knapt 100 mennesker, og det kan alle teaterinteresserte som ikke var der angre på. Det sies om den flamske gruppen at de tilhører det ypperste av fornyerne av europeisk teater for tiden, og muligens er det også sant.

De Onderneming kan oversettes med noe sånt som Bruket eller Foretaket, og jobber sammen som nettopp et kollektivbruk og uten regissør. Alle beslutninger både med hensyn til manus, scenografi, musikk, lys, regi — og turnering, tas kollektivt. Siden starten i 1997, har gruppen gått sin seiersgang på teaterfestivaler over hele Europa, og etter Bergen er det Toronto, Wien og Færøyene som står for tur.

Spillestilen i de to halvannentimes forestillingene «The Notebook» og «The Proof» er både litterær og teatral på samme tid. De fire skuespillerne på scenen går inn og ut av en rekke roller i et rasende tempo, samtidig som scenerommet stort sett er helt åpent og virkemiddelbruken i form av dekor, kostymer, lys og musikk er minimalistisk og stilisert.

Historien til de to stykkene er hentet fra de to første romanene i en trilogi. Agata Kristof har siden den første boken kom ut i 1987, hatt en bemerkelsesverdig suksess verden over og bøkene er oversatt til 33 språk. På norsk er de utgitt på Aventura Forlag («Tvillingenes dagbok» i 1987, «Beviset» i 1988 og «Den tredje løgnen» i 1992). Den siste boken «I går», er så vidt jeg vet ikke kommet ut på norsk. Den danske filmskaperen Thomas Winterberg («Festen»), skal visstnok være i gang med en film om den første boken, for et canadisk filmselskap, mens italieneren Silvio Solini, har sikret seg rettighetene til filmatisering av den fjerde.

«The Notebook» handler om to tvillinger som under en krig settes bort til en tyrannisk bestemor. I en bok noterer de hvordan de lærer seg til å overleve. På slutten av forestillingen greier en av brødrene å flykte ut av landet, som blir omgitt av et jernteppe. Hvor vi er og hvilken krig det er snakk om, blir aldri opplyst. I «The Proof», 40 år senere, møter vi den ene broren som har vendt tilbake for å finne tvillingbroren sin. Da er det ikke lenger så opplagt at han noen gang har hatt en bror, og heller ikke at alle andre historiene som ble fortalt i «The Notebook» er så sanne som de ga seg ut for.

I det hele tatt et ganske så snodig fortellerteknisk grep og kan minne om andre franskspråklige forfattere som Marguerite Duras i «Hiroshima, min elskede», Alain Robbe Grillet i «I fjor, i Marienbad» og Marie Cardinal i «Gjennom ordene». Ved å gjenfortelle historien veves erindringer - sanne og falske - sammen med det som både kan gå som fakta og fiksjon, og prosessen blir som en psykoterapeutisk bearbeidelse av traumer.

Hvis dette høres ekstremt litterært ut, ja så er det også det, men det er samtidig teatralsk og i høyeste grad visuelt gjort av De Onderneming, samtidig som gruppen har ivaretatt og fremelsket den foruroligende svarte humoren som ligger i teksten.

I farten kan jeg ikke komme på å ha sett bedre teater i Bergen noensinne.

ANMELDT AVJAN NYBERG

TVILLINGPARET: Klaus og Lucas har hovedrollene i Agota Kristofs historie om to brødre som vokste opp under krigen. Etterpå er det ikke så sikkert at det virkelig var to brødre.