Det problematiske ved driften av en kunstinstitusjon er at resultatet er uforutsigbart. Vil repertoaret slå an hos publikum? Det betyr penger i kassen. Betyr det i neste omgang at teateret bør sette opp «Spillemann på taket» og «My Fair Lady» annethvert år?

Så enkelt er det ikke. Kjører teateret for kommersielt, blir det også kritisert. Et teater har forpliktelser på mange plan. Det skal appellere til flere generasjoner, det innebærer krav til et variert repertoar. Teateret skal formidle kulturarven og sette opp klassikere, i tradisjonell eller modernisert form. Teateret skal også vise åpenhet overfor sin egen tids forfattere, både norsk og utenlandsk dramatikk bør presenteres. Og så kommer publikums dom — det kan være for smalt, og teatersalongene er ikke fulle. Men engasjert samtidsdramatikk kom ut av «Sofokles' Antigone», et av årets ukonvensjonelle dramaer.

Det er et evig dilemma, som også forlag kjenner igjen. Skal man satse populært og styre unna det smale? Det ville være knefall for mammon og et kunstnerisk dødsstøt. Ideelt sett skal det populære «subsidiere» smale forestillinger, og et teater som ikke våger å satse også på det mindre populære repertoar, vil stagnere. Det er ofte et ungt publikum på de smale forestillingene, det viser hvor viktig det er at et teater er seg sitt ansvar bevisst og ivaretar kunstneriske ambisjoner.

I år har DNS igjen vist at de behersker ulike kategorier dramatikk. At «Festen» ble så vellykket, var nesten uventet - etter filmens suksess. En sjelden Shakespeare-forestilling var «Et vintereventyr», som neppe mange hadde sett før. Og hvem kunne spå at «Kiss me Kate» ikke ble en forventet suksess?

Vi er tilbake til det uforutsigbare. Bergen bør sette pris på sitt teater, som våger å være ukonvensjonelt - selv om det «straffer seg» i form av stram økonomi. Og nå går Gunnar Staalesens stykker, «Maskespill og Maskefall», så det suser. Klager man fortsatt? Det er stille i spaltene, hvorfor ikke en aldri så liten gledesytring fra de kritiske røster? Det må man i alle fall si til bergensernes ros, de har evnen til å glede seg over Bergen og dens historie - og da fylles teateret til siste plass. Til og med guden mammon må være fornøyd nå.

ELISABETH AASEN