Jeg ble ingeniør, og senere også arkitekt. Jeg fikk gleden av å studere både i England og Tyskland. Og jeg begynte å lese bøker, på norsk, nynorsk, tysk, engelsk, delvis også på fransk. På en av mine mange vandringer i antikvariater kom jeg over en gammel bok på italiensk, grammatica del Disegno; jeg kan ikke italiensk, men mitt øvrige språkarsenal ga meg nok til å kunne tilegne meg det meste av denne boken.

Den ga tankene noen nye innfallsvinkler til mitt intellektuelle liv. Mange ganger har jeg i tankene bedt mine gamle lærere om unnskyldning for at jeg i min umodenhet valgte så suverent å overse deres kunnskaper, og deres vidd. Og nå, som pensjonist, hva skulle jeg tatt meg til om jeg ikke kunne vært redaktør for et lite fagtidsskrift, med språket som verktøy, som formidlingseter så å si? Trommet i bordplaten? Mekket bil ute i en kald garasje? Gått på fotballkamper og brølt som en annen primat?

Takket være mine gamle lærere på «Katten», som, min uforstand og selvrådighet til tross, ufortrødent insisterte på at et visst minimum av språkkunnskap er til gode for alle, selv de aller dummeste, føler jeg i dag at språkene mine (inkl. nynorsk og en snev av gammelnorsk) gir meg en rikere tilværelse enn jeg ville hatt uten. Tenk litt på det, alle stressere, og på at livet kan kun leves en gang.

NILS ROAR ØVSTHUS