Jørn PedersenAskøy

Alt som følge av oppholdet de to hadde ved det beryktede barnehjemmet Morgensol i slutten av 50-årene og utover 60-årene.

Mer forstemmende lesning skal en lete lenge etter! I dette intervjuet klarer ikke byrådslederen bare å så tvil om de to kvinnenes troverdighet; hun er arrogant nok til å nekte dem en uforbeholden, personlig unnskyldning for kommunens beviselige omsorgssvikt overfor kvinnene da de var barn. Nei, samtidig forsøker hun også å diskreditere opplysninger fra tidligere ansatte ved barnehjemmet, ved å hevde at de er for gamle (les: senile) til å huske hva som skjedde for 40 år siden. Jeg kan opplyse byrådslederen om at forholdene ved barnehjemmet var av en slik art at de vanskelig kan glemmes, selv om det skulle gå dobbelt så lang tid! De var absolutt sammenliknbare med Charles Dickens berømte beskrivelse av fattighuset i romanen «David Copperfield».

Forholdene for barna ved barnehjemmet Morgensol i angjeldende tidsrom, er kjent for de fleste i dag. Å gi en karakteristikk er vanskelig, men en beskrivelse av Morgensol som «skrekkens hus» føles riktig.

Jeg for min del var blant de heldige. Jeg hadde familie som bodde i nærheten, og disse kunne jeg gå til når situasjonen ble for ille.

De fleste av de andre barna var ikke så heldige. For mange var situasjonen slik at de i løpet av kort tid var ødelagte som mennesker. Mangel på mat, vilkårlig straff for bagateller. Alt dette hørte hverdagen til, og var så vanlig at vi tok det for gitt at slik skulle det være. I den forbindelse sier Strøm-Eriksen at saken passer bedre for en domstol, hvor hensynet til «de ansatte som beskyldes for egnethet og overgrep» blir ivaretatt. Gjaldt ikke dette også i den forrige saken, der et liknende krav mot kommunen ble imøtekommet med et millionforlik? Mener byrådslederen at hensynet til overgriperne skal bety like meget som hensynet til dem som fikk sine liv ødelagt av de samme overgriperne?

Hensikten med barnevernsinstitusjoner er vel å skjerme barn mot grov omsorgssvikt. I tilfellet Morgensol, er det ingen overdrivelse å si at barn kom fra asken til ilden. Små barn, helt ned i 3-4 årsalderen, gikk for lut og kaldt vann, overlatt til seg selv fordi det ikke var nok ansatte til å se til dem. I den grad de ansatte forsøkte å påpeke forholdene, — noe flere av dem også gjorde -, ble de (da som nå) ikke trodd. Kommunen gjorde ikke engang forsøk på å undersøke hva som skjedde! I flere tilfeller manglet også lovlige, kommunale vedtak om å plassere barna ved barnehjemmet.

Strøm-Eriksen hevder at foreldelse er et viktig poeng i denne saken. Ja vel, men hva så med saken som var oppe i fjor, og hvor kommunen inngikk et millionforlik med en kvinne som gikk til sak mot kommunen for liknende forhold? Også i denne saken var foreldelsesfristen overskredet, i hvert fall slik loven definerer den.

«Forskjellen», hevder byrådslederen, «er at denne saken ligger nærmere i tid enn de to nye sakene». Dette kan vel bare tolkes slik at det er en skjønnsmessig vurdering av begrepet «foreldelsesfrist», og ikke lovens definisjon av dette, som ligger til grunn for byrådslederens og hennes likesinnedes avgjørelser i disse sakene. Sivilombudsmannen er vel i så tilfelle den rette instans å prøve lovligheten av den klare forskjellsbehandlingen av disse sakene. Hva så med de ansattes uttalelser i disse sakene?

Var de mer troverdige i fjor enn i år? Skulle nesten tro det, hvis vi da ser på dem med Strøm-Eriksens øyne. Men til byrådslederens etterretning kan jeg fortelle at det er de samme dokumentene, med de samme opplysningene fra tidligere ansatte, som ligger til grunn for alle disse sakene. I den sammenheng er det også riktig å påpeke at det er den ene av de kvinnene hvis krav ble avvist, som egenhendig har innhentet alle relevante opplysninger. Kommunen har ikke løftet en finger for å hjelpe!

Til slutt: Strøm-Eriksen hevder at mange har unnlatt å fremme krav, nettopp fordi de under konferanse med egen advokat får vite at sakene er foreldet. I så tilfelle har advokatenes råd vært gitt ut fra gale premisser. Som vist ovenfor er det jo ikke lovens bokstav som gjelder her, men hva byrådet med sin leder måtte mene om foreldelse. Hvilke kvalifikasjoner og andre forutsetninger byrådslederen og byrådet har for å vurdere dette, og hvilke kriterier de legger til grunn for begrepet «foreldelsesfrist», skulle vært interessant å vite. Kanskje Strøm-Eriksen kan fortelle oss det?

Min oppfordring til alle tidligere «taterbarn» (Strøm-Eriksens sammenligning under bystyredebatten mandag kveld) ved Morgensol og liknende institusjoner, er å oversvømme kommunen med krav om unnskyldning og erstatning!

Husk på at vi er uskyldige! Faktum er at vi ble frastjålet muligheten til et anstendig liv nesten før vi visste hva det vil si å leve! Det er på høy tid at vi krever kompensasjon for det helvete og de lidelser ansvarlige politikere påførte oss. La de bare predikere sine «foreldelsesfrister» til de blir blå! Vi vet bedre! Vi vet nemlig at det ikke finnes foreldelsesfrister for ødelagte liv!

Mulig det ikke fører frem, men fokus vil i alle fall bli satt på sakene. Og i det lange løp kan ikke kommunen fraskrive seg ansvaret for de groteske overgrepene den har begått mot små barn, både direkte og indirekte!