Utstillingen som består av installasjoner der han bl.a. sammenstiller så ulike elementer som en sommerfugllarve og en Rolls-Royce HV18 motor, har avfødt to diametralt motsatte tolkninger.

Bergens Tidendes anmelder Øystein Hauge (BT 16. august og 27. august) ser verket som uttrykk for en «pretensiøs blanding av teknikk og tro», «en holistisk enhetsforestilling av kosmisk omfang» og dermed som et verk som med sine romantiske ideer og skyhøye ambisjonsnivå sprenger seg selv i luften.

Til sist tillater han seg å undre seg over de velrenommerte institusjoner og enkeltpersoner «eksperter med oversikt og innsikt» som har bidradd til å bevilge penger til et slikt prosjekt. Gunnar Danbolt (BT 23. august), finner ingen slik romantisk eskapisme i Marandons installasjoner. Det dreier seg i hans øyne snarere om verker som punkterer den type enhetsforestillinger Hauge skisserer, som betoner forskjeller mer enn likheter og som dermed er fullt ut på linje med vår tids fragmenterte virkelighetsoppfatning.

Når Hauge ikke ser dette, er det, fordi han oppfatter Marandons verker altfor bokstavelig. I likhet med årets strykekandidater til artium, er han blind for ironien og mangetydigheten i verket han studerer. Og i sin frustrasjon roper Hauge på sensur ý som «et ekkelt gufs fra de gamle østblokklandene».

Det er ikke vanskelig å se at Danbolt ved å gå så sterkt ut mot Hauge som han gjør, lett kan gjøre seg skyldig i det samme som han anklager Hauge for: å rope på sensur mot den eller det han ikke liker. Ikke desto mindre: det er noe ved Hauges reaksjon som gjør også meg en smule betenkt og som etter mitt skjønn burde vekke reaksjoner i den kunstinteresserte allmennhet. Det gjelder grunnlaget for Hauges avvisning. Det synes ikke å være selve kvaliteten eller den kunstneriske gjennomføring av prosjektet som er grunnlaget for Hauges avvisning av Marandons verk. Ei heller at det ikke er moderne nok i sin form, dvs. i sin tilnærming til sitt tema. Hauge omtaler det selv som et «konseptuelt verk» og altså som sådan trygt plassert innenfor samtidskunstens paradigme.

Hva er det så?

Det virker på meg som om det Øystein Hauge kritiserer Marandon for, er selve hans kunstneriske program: det at han gjør et «forsøk på å gjenreise «den ikoniske representasjonen» i kunstverket», dvs. at han forsøker å ta tilbake en mystisk dimensjon ved kunstverket, idet han lar vår virkelighets ulike realitetsnivåer fremtre som del av en større «meningsmettet» sammenheng. Hauge finner at et slikt program vanskelig kan forenes med samtidskunstens krav om kritisk distanse og avfeier det kort og godt som «foreldet romantikk».

«Kunst gir ikke tingene liv,» sier Øystein Hauge, den tømmer snarere tingene for mening ý og tar symptomatisk utgangspunkt i Dadaismens «ready made» for å belyse påstanden.

Det er dette som i mine øyne først og fremst er det betenkelige ved Hauges avvisning av Marandons verk: at den hviler på en forestilling om at noen (les: utvalgte representanter for den lokale Kunstinstitusjonen) har rett til å bestemme hva som er et kunstnerisk relevant program. Og at avvik i forhold til dette medfører risiko for utstøtelse. En annen litt betenkelig ting er at det er en historisk periodes kunstoppfatning, dadaismen, som utgjør modellen for dette program ý og som herved kanoniseres som Kunstretningen over alle kunstretninger.

Det ironiske ved det hele er at målsetningen bak de opprinnelige «ready mades»: Marcel Duchamps berømte urinal og flasketørker, ikke var å produsere «kunst», men å provosere: dvs. å konfrontere den daværende Kunstinstitusjonen med dens eget nederlag eller i alle fall dilemma: en «stadig mer selvstimulerende kunstscene» eller: en kunst som går på tomgang.

Av Wencke Qvale, kunsthistorielektor ved Kunsthøyskolen i Bergen