Mange magesår er hermed unngått. Vi slipper å pådra oss Europas vrede over et landslag ledet av et trenerteam som tror man kan forsvare seg til seier. Et trenerteam som hater det individuelle initiativ og elsker elleve mann i forsvar.

Semb & Aabrekk har gang på gang klart kunststykket å forvandle norske spillere, som på sine klubblag har vist europeisk middelklasse, til å bli et kollektiv av gråstein som bare en gammel kommunist som Drillo kan elske.

Spillere som har fått klar beskjed om at det å holde på ballen mer enn en touch er farlig, spillere som har fått klar beskjed om at pasningene skal være over femti meter lange og tilsvarende høyt oppe i luften. Det kan jo være en to meter høy nordmann inne i motstandernes felt som tilfeldigvis skaller ballen i mål.

Etter å ha blitt rundspilt i Spania skulle kulden knekke spanjolene i vikinglandet og gi Norge seier. Onsdagens returkamp var vel en soleklar demonstrasjon på hvordan teknikk også fører til ballsikkerhet på dårlig underlag. Trøsten er at nå er vi kvitt Semb & Aabrekk.

Dermed har vi sjansen til å gjøre et paradigmeskifte i norsk landslagsfotball, og innføre en offensiv tenkning. En spillestil hvor man tør å slippe inn et mål fordi en evner å score flere selv. Satse på spillere med evne til å holde på ballen, evne til å utfordre motstanderne på fart og teknikk.

Adios Semb & Aabrekk!

IVAR J. SVARDAL