Det er tung og vanskelig avgjørelse å ta når en sender en av sine nærmeste på pleiehjem og det er en stor påkjenning både for den det gjelder og for de pårørende. Lettere blir det ikke med all den negative kritikk mot eldre/pleie hjem som man stadig blir bombardert med gjennom tv, radio og aviser (mye er nok sikkert berettiget).

Det var derfor en stor og gledelig overraskelse å se hvor hjertevarme og snille betjeningen var med min mor da hun flyttet inn. Det hersket en usedvanlig gir atmosfære både mellom betjeningen seg imellom og mellom betjeningen og pasientene.

Min mor slo seg mye lettere til rette enn vi hadde ventet. Hun begynte fort på arbeidsstuen hvor det blir lest utsnitt av dagens avis, bingo, og best av alt, de eldre får anledning til å veve, sy og male. Det var en velsignet stund da min mor stolt kunne overrekke meg et vakkert silke sjal hun hadde malt mønster på. Hun har hatt slag og er nesten blind, så det har vært svært lite hun har kunnet foreta seg de siste 3 årene siden hun ble rammet av slag.

Situasjonen på LME var ikke akkurat lett på den tiden ettersom pleiehjemsavdelingene skulle oppgraderes/moderniseres, og alle pasientene og innbo måtte flyttes midlertidig (ca. 1 år) til andre pleiehjem i omegn inntil arbeidet er gjort.

Å jobbe på en avdeling med tunge og ofte svært krevende pasienter kan være vanskelig nok i seg selv, så å skulle ha flyttesjau i mange uker på toppen, må være en stor belastning for alle, men det var aldri en sur mine å se og pasientene ble behandlet med omsorg og respekt. Det var imponerende.

De fleste av beboerne ved LME inkludert min mor, ble flyttet ut til Vestlandsheimen i Åsane. Det ligger vakkert til imellom furutrær og med utsikt over fjorden. Betjeningen fulgte med og har lagt alt til rette for at pasientene skal ha det hyggelig og hjemlig i den tiden de er der.

Rommene er kanskje små og det er felles baderom og toalett, men stemningen er bare topp. Jeg har hørt mange av de eldre si hvor godt de har det der, og min mor trives over all forventning.

Arbeidsstuen fulgte med ut og der er det fullt liv og røre. Pleierskene tar seg tid til å snakke med pasientene og har de anledning setter de seg ofte ned ved pianoet og spiller for pasientene. Der hersker en usedvanlig harmonisk og samtidig livlig atmosfære. Min mor har fått ýgnistený tilbake, og det er fantastisk både for henne og også for oss pårørende.

Jeg vil slutte med å si at å aktivisere de eldre er av en enorm betydning, både for pasienten selv, for betjeningen og for pårørende. Det blir mer og mer vanlig å legge ned eksisterende arbeidsstuer eller arbeidsstuer ikke blir inkludert når et nytt pleiehjem blir bygget, og dette er en svært dårlig utvikling. Jeg vet det skal spares på alle områder, men ikke ta fra de eldre rettigheten til å ha en alderdom med verdighet. Det er ikke lett å bli gammel, så la de eldre få ha den lille ýluxusený av å være aktivisert og føle at de fremdeles kan gjøre/lage ting. Det betyr så uendelig mye.

Signe Gray