debatt Av Matthew Dowson og Merete Vernli

Vi kom i siste liten for å slippe å gremmes over teite reklamefilmer. Idet vi skulle sette oss hørte vi en ku raute. Det må ha vært en stor ku. En veldig stor ku. For maken til rauting har vi ikke hørt verken før eller siden. Hadde det vært plass til oss under kinostolene hadde vi kastet oss i dekning der. Da lyden endelig hadde sluttet å rase rundt i mellomørene etter å ha vært en tur innom de innerste nevronene i hjernen, kunne vi konstatere at det stod THX på lerretet.

Disse bokstavene ble så etterfulgt av en forfilm. Mens vi satt der med fingrene i ørene for å verne de allerede sjokkskadde hørselsorganene våre mot forfilmens lydspor, hadde vi tid til å fundere litt over hva disse bokstavene stod for. Konklusjonen ble at THX står for TungHørt eXperience. Altså en opplevelse for de tunghørte. Lydnivået var faktisk så høyt at hørsel var unødvendig. Lyden kunne oppfattes helt fint via huden, bindevevet og andre trykkfølsomme deler av vår anatomi.

Mens vi satt der med fingrene i ørene og hørte filmmusikken via innvollene våre, begynte vi å tenke på hvor lenge en film varer. Er det ikke ca. en time og førti minutter som er vanlig? Fingrene var allerede begynt å bli numne av å trykke på ørene og stive skuldre hadde vi fra før. Vi ville aldri holde ut i en time og førti.

Heldigvis var det mørkt i salen, for fortvilelsen sto sikkert å lese i våre sammenskrumpete ansikter der vi søkte å holde trykkbølgene på utsiden av øregangene. De deler av hjernen som overlevde rautetraumaet begynte så smått å vurdere rømningsmuligheter. Omsider kom jeg på at vi hadde vært på tur dagen før. Praktisk som jeg er, og med tidligere erfaring i mente, hadde jeg tatt med litt snottapapir. En ubrukt bit hadde jeg fremdeles i lommen. I et øyeblikk forfilmens regissør hadde glemt å fylle med hjernesprengende lyd, greide jeg å fikle frem papiret og dele det med samboeren. Papiret ble stappet inn i ørene med forbausende hurtighet og vi kunne endelig senke skuldrene og lene oss tilbake. Med øregangene stappet med papir ble lydnivået faktisk akkurat passe. En time og førti etter forlot vi kinosalen med tilfreds mine. Takk Bergen Kino, for en fin filmopplevelse og gratis, velgjørende lydmassasje av våre kropper.

Så skal du på kino, husk snottapapiret, ellers kan en kuraut være det siste du hører i dette livet.