Folket står frem med traumatiske kollektivopplevelser i avisen. Dagen etterpå informeres vi av BT om at Bergens myke veimillioner skal brukes til å fjerne fergemannen i Hardanger, og at SV gir blaffen da de har tapt allerede.

Er det virkelig så ille? Finnes det ikke kollektive lyspunkt i tilværelsen?

Selvfølgelig gjør det det! Her om dagen måtte jeg ty til kollektive løsninger da jeg i embets medfør skulle avlegge Ulriksmasten et besøk. Medbrakte kabler og måleinstrumenter forbød individuelle innfall som å forsere fjellet for egen maskin. Hele formiddagen var satt av da jeg regnet med å stå og blomstre ved Ulriksbanens nedre stasjon i timevis. Hvor feil jeg tok. Ikke før hadde jeg satt ned utstyret så kom gondolen dinglende. Det gikk oppover i et susende tempo gjennom det gule lokket med herlig utsikt over byen glemt av nasjonale transportplaner. Himmelen var full av kondensstriper fra et veldrevet kollektivtilbud utenfor kommunal kontroll – fra min arbeidsplass går det faktisk oftere fly til Oslo enn buss til Bråtet. Etter et par timer med lystig arbeid, hadde jeg tenkt å bruke resten av dagen på Ulrikskaféen i påvente av skyss nedover. Det ble med tanken. Ikke før var jeg kommet utenfor så var gondolen klar til avgang. Denne gang den gule. Tilfeldig? Neppe!

Vel nede klippet billettøren hull i postkortet jeg hadde fått på turen oppover.

Takk til Ulriksbanen! Jeg spurte hvor ofte banen egentlig gikk. Hvert 7. minutt!?

Hører dere, Gaia? Dette er faktisk Bergens beste kollektivtilbud, og hvorfor ikke kopiere suksessen. Ta en buss, kast ut setene og annen luksus, tilby kun ståplasser, hev prisene, kjør med hyppige avganger, også i helgene, til steder hvor ingen bor og triumfen er sikret. Spøk til side. Vi forventer ingenting. I påvente av det totale kollektive sammenbrudd, foreslår jeg at de ansatte ved Bergens største arbeidsplass – Haukeland sykehus – heller utnytter dette enestående tilbud som jeg har oppdaget enn å vente på at bybanen skal ta svingen innom i 2025. Etter en lang og travel arbeidsdag er det bare å ta banen til Ulrikens topp. Og der høyt hevet over løftebrudd, kollektivt mas, miljøhysteri og ideologisk visvas, har en det beste utgangspunkt for å nå hjemmets lune rede enten man bor i byen, Åsane, Arna eller Fana. God tur.

Per Thorvaldsen