Et medlem av forsvarsalliansen ber om assistanse i tilfelle det skulle bli angrepet av et naboland. Det virker greit, men denne uken havnet NATO i noe man kalte en krise da Tyrkia bad om hjelp. Det lar seg forklare.

Krig mot Irak gjør Tyrkia utsatt, først og fremst fordi USA vil bruke tyrkisk område som base. Det kan utløse gjengjeldelse. Det viser også hvorfor bistand til Tyrkia fra NATO utløser strid. Motsetningene knyttes til spørsmålet om krig, med eller uten FNs aksept.

Nei-landene Belgia, Frankrike og Tyskland hevdet at å forberede Tyrkias forsvar nå var å forberede krigen man ville unngå. Rendyrkes argumentet, blir det også galt for internasjonale organisasjoner å planlegge hjelp til befolkningen i Irak. På den annen side er det forskjell på Røde Kors/Røde Halvmåne og NATO, en militærallianse der USA deltar.

Angriper USA Irak uten FN i ryggen, sammen med det amerikanerne kaller «villige allierte», blir Tyrkias forsvar USAs ansvar. Da er Tyrkia truet på grunn av en aksjon som ikke er alliansens sak.

Indre diplomati

NATO har vært en mester i interndiplomati, og visste man ikke bedre, skulle man tro det var mulig å enes om et defensivt tiltak stilt overfor en mulig krig uten å koble det til krigssporet generelt eller USA-sporet spesielt. I stedet liknet NATO en kald krig. Et kompromiss skulle fjerne amerikanske avtrykk. Slaget fortsatte.

Belgia, Frankrike og Tyskland reagerte på et egenmektig USA, som beordrer Europa til krig: NATO måtte ikke trekkes inn i USA-sporet. USA fordømte dem for å snakke til den europeiske opinionen og glemme NATO-samholdet.

USA egger Europa ved å presse gjennom sin politikk. NATO viser som FN den nye spenningen mellom et for sterkt USA og resten av det som skulle være et kollektiv. Irak er katalysator for spenningen. Under den kalde krigen skapte dominansen også trykk og utbrudd, men overordnet alle misstemninger sto USAs rolle som Europas vern mot Sovjetunionen.

Men også da ble det brummet. I 1960-årene kastet president Charles de Gaulle NATO ut av Frankrike, hvor alliansen da hadde adresse. NATO fikk så vidt tid til å pakke og finne en midlertidig brakke i Belgia. Det var en ekte krise fremkalt av de Gaulles tanker om Frankrikes uavhengighet som stormakt. Slik markerer dagens president, Jacques Chirac, den nasjonale tradisjon, forsøket på en fransk alenegang, men sammen med flere.

Overlevde, og overlevde

NATO overlevde fordi Sovjetunionen fantes. I 1980-årene skapte utplasseringen av en ny generasjon raketter i Europa huskestue. I striden om dobbeltvedtaket sto motsetningen mellom USA og en europeisk opinion opptatt av avspenning. Og NATO overlevde fordi Sovjetunionen fantes og lederne der ikke virket så overvettes avspente før Mikhail Gorbatsjov ble sjef.

Så forsvant Sovjetunionen, og NATO overlevde. Men alliansen måtte tenke på andre oppgaver. Man tegnet det nye trusselbildet, fragmentert, noe som betydde at NATO så mange mulige trusler og innsats også utenfor alliansens område. USA var drivkraft, men ikke alene.

Samtidig sa man at NATO ble mer en politisk organisasjon. Alliansen ble utvidet østover. Den andre utviklingslinjen kan beskrives med planleggingen av spesialstyrker klare til å møte kriser og konflikter i eller utenfor Europa. Den første uttrykte et politisk behov, den andre ønsket om militær effektivitet. Var det så en innsats for NATO eller for USA?

I kravet om et militært brukbart kjerne-NATO lå noe som minner om Bush-administrasjonens begrep «villige allierte», hørt mer og mer etter 11. september 2001. De kan finnes både i og utenfor et NATO som ble mer politisk og derfor rommet flere meninger om hva som truet verden nå når Sovjetunionen var vekke.

Begrepet det nye NATO kan tolkes geografisk som en allianse utvidet med medlemmer mer lydhøre overfor USA enn det forsvarsminister Donald Rumsfeld nedlatende kaller det gamle Europa, Frankrike og Tyskland. Politisk-militært fremstår også et endret NATO. Uten fienden i øst og på vei ut i verden gjengir alliansen tidens uenighet for åpen scene. Under den kalde krigen slapp NATO-landene å krangle om krig mot Irak. Sovjetunionen var saken, og Tyrkia dets nabo.

Det nye ordet

Alenegang er det nye ordet på norsk. Og slik EU-spørsmålet splittet norske partier og visstnok også familier, har USAs alenegang mot Irak splittet FN, NATO og EU. De internasjonale kollektiv stilles under press for å gi USA følge.

Av balkankrigene i 1990-årene trakk USA den konklusjon at Europa var en pudding. Handlingslammet. USA måtte satse på de villige forbundsfellene. Etter 11. september 2001 erklærte NATO solidaritet med et angrepet USA, som ble kreditert for alliansebygging mot terrorismen, men lot NATO være tilskuer når det handlet. Da George W. Bush sa Saddam Hussein i stedet for Osama bin Laden, kom bare beskjeden om at USA ventet støtte.

Forsvarsminister Donald Rumsfeld ble udiplomatisk forbannet da Frankrike og Tyskland med tilslutning fra Russland overrumplet ham med enda et alternativ til krig. De handlet som USA på egen hånd. Vanligvis møtes president Bush og Storbritannias statsminister Tony Blair, og så får Europa høre hva det har å gjøre. Etter anklage om sabotasje ble utspillet devaluert. Men ikke oppgitt.

Tyrkia ble stedfortredende tema for Irak. Belgias, Frankrikes og Tysklands protest henvendte seg til en europeisk opinion og ble kritisert. Å stille ut uenigheten var brudd på allianseskikk og bidro til krisemaksimering.

Den politiske organisasjonen NATO vil preges av en åpenhet som gjengir opinionsstrømninger. USA bidrar til det. Som militært organ vil NATO merke krysspresset av europeiske opinioner og amerikanske ønsker. Det kan styrke en utvikling der USA satser på de villige allierte i NATO og lar resten drive politisk diskusjonsklubb.

STAND-IN: Alle snakket om Tyrkia, men mente Saddam Hussein.