Begrepet "sykelønn" er etter min mening misvisende. Ingen må få "lønn" for å være syk. "Syketrygd" er riktig begrep.

Lønn er som kjent motytelsen man får for å utføre et nødvendig arbeid for et firma, en organisasjon eller en offentlig etat. Lønn er ikke noe man har "krav på" av samfunnet for å dekke ens livsutgifter.

Lønn er altså betinget av at det utføres en innsats og skapes verdier. Dersom man ikke kan levere den avtalte ytelsen til fulle, bør man heller ikke få full belønning. Dette prinsippet gjelder på de fleste områder i samfunnet.

Er vi syke og ikke i stand til å utføre arbeidet, er det prinsipielt og grunnleggende galt å tilby oss like mye lønn som våre kollegaer som er i fullt arbeid.

Dette prinsippet må gjelde uansett om årsakene til fraværet ligger på arbeidsplassen, er selvforskyldt eller skyldes andre forhold. Hvordan dette i praksis kan løses med karensdager eller prosentandeler av lønnen, får være opp til lovgiverne. Prinsippet må uansett være at vi får en lavere uttelling under sykdom enn om man var i full jobb.

Effekten av en syketrygd som er lavere enn arbeidslønnen blir både en riktigere verdiholdning, mer initiativer fra de sykemeldte selv for å komme ut i arbeid igjen, og sparte penger på arbeidsplassen og for staten.

Mange er langtidssyke på grunn av et helsevesen som ikke makter å få unna køene. Pengene det offentlige sparer på lavere syketrygdsutbetalinger, bør derfor settes inn i direkte tiltak for å minske køene, omskolering av uføre, og også til mer subsidiering av riktig medisin og behandling.

Det mest lønnsomme både for arbeidstakerne selv og det offentlige, er å få dem ut i arbeid igjen fortest mulig.

Selv om vi etter sigende vasser i penger i Norge, må vi ikke gå så langt i velferden at putene under armene blir så store at vi snubler i dem. Da drukner vi i pengene.