Pasientene som venter på sykehjemsplass opplever dette grovt uverdig. De føler at de er uønsket overalt — at de er blitt en byrde for samfunnet. Sykehuset har ikke plass til dem. De er ferdigbehandlet og skal sendes hjem.

De er for syke til å bo hjemme i egen bolig - derfor skal de inn på sykehjem.

Som alle vet er sykehjemskøene i kommunene lange og smertefulle. En-sengsreformen har ført til at kvaliteten på rommene har økt, men økningen i antall sykehjemsplasser har vært begrenset.

Sykehusene har fått et virkemiddel for å effektivisere sin drift; nemlig skriftlig varsel til kommunene hvor de krever en sykehjemsplass innen 2 uker. Dersom dette ikke blir gjennomført må kommunene betale straffegebyr på 1300.- kr. døgnet så lenge sykehjemspasienten fortsatt blir liggende på sykehuset.

Det siste nå er et forslag som nå er til høring at sykehuset skal redusere varselsperioden til 1 uke, samtidig som straffegebyret skal økes til kr. 1600.-

Samtidig opplever vi noe som heter sommerlukking av sykehus-avdelinger pga. mangel på kvalifisert arbeidskraft i ferieavviklingen. Sykehuset tillater seg da å stenge 12-14 avdelinger, og sender alvorlig syke mennesker hjem til kommunene. Kommunene på sin side har plikt til å ta i mot de som kommer hjem, og de har plikt til å yte nødvendig helsehjelp der hvor den enkelte oppholder seg. Kommunen har og ferieavvikling.

Kvalifiserte ferievikarer er vanskelig å få tak i. Når en i tillegg må øke bemanningen langt utover det som er planlagt og budsjettert pga. sykehusene sin praksis med å sende hjem syke pasienter - da er ringen sluttet.

Ser dere ikke hva som skjer? De gamle som trenger hjelpen og tryggheten mest er de som blir kasteballene. Ansvaret blir forskjøvet fra stat til kommune. Kommunene sprenger sine driftsbudsjett hver sommer pga. slike ting som dette. Kommunene får refs fra fylkesmannen pga. manglende økonomistyring.

Når skal gjeldende politikk bli en sammenhengende kjede? Når skal pasientens behov være i fokus? Kanskje det bør diskuteres om midlene bør følge pasientene for å sikre alle får tjenester som står i forhold til de rettigheter de har - og samtidig sikre at de som skal yte tjenestene har midler til å gjøre jobben.

MARIANNE ØKLAND BERGE ASKØY