Av en glemt pasient

I oktober 2002 ble jeg syk. Store smerter og feber sendte meg til legen, som ga meg medisin mot betennelse.

Jeg ble ikke bedre, isteden ble jeg verre. Så havnet jeg da på Legevakten med smertene mine og 40 i feber.

Ble sendt rett opp på Kirurgisk Akuttmottak. Der ble jeg tømt for betennelse. Deretter bar det opp på Kirurgisk avdeling. Der ville de sende meg hjem etter 1 dag, men fordi jeg var så tufs fikk jeg skreket meg til en ekstra dag.

Men da var det ikke bønn lenger. Så med resept i hånden ble jeg sendt hjem.

Skulle ønske at jeg kunne skrive: HAPPY END her, men det er nå historien egentlig begynner.

Etter pillekuren ble jeg nemlig syk igjen.

Store smerter og feber som kom og gikk. Ok, Legevakten neste. Men nei da, der fikk jeg beskjed om at siden jeg ikke hadde smerter hver dag, og ikke hadde feber når jeg kom inn, hadde jeg ikke sjanse til å komme inn på Haukeland. Men at jeg måtte sørge for at fastlegen min la meg inn senest 2 dager senere. (?)

Jul og nyttåret feiret jeg i et smertehelvete alene hjemme på sofaen.

Jeg har ikke familie i byen, og var for syk til å reise noen steder.

Smertene var faktisk så intense at jeg enkelte dager ikke klarte å komme meg på do engang, men ble liggende i flere timer uten å klare å bevege meg.

Omsider fikk fastlegen min lagt meg inn igjen. Og denne gang var det faktisk en lege som fortalte meg hva som feilte meg, og var årsak til betennelsene. Jeg håpet og ba tynt om å få en slik operasjon siden jeg skulle ha et kirurgisk inngrep i det samme området uansett. Men hva skjer? Jo, akkurat det samme som sist. Bare med den forskjell at denne gang fikk jeg ingen resept i hånden, så allerede etter 5 dager var helvete løs igjen.

Nå er det altså gått 7 måneder, og hva har skjedd?

INGENTING!

Vel, ingenting er vel å ta litt vel hardt i. Noe har faktisk skjedd.

— Jeg har mistet studiene mine.

— Jeg har ikke penger. Kan bare drømme om å komme opp på minstesatsene som sosialklientene har.

— Jeg har mistet 20 kilo, og veier nå knapt 40 kilo.

— Jeg er ikke bedre, men verre. Kan ikke bøye meg, eller bære noe. Kroppen er blitt stiv og vond.

— Jeg sliter nå med tilleggslidelser som betent skulder og kne, og en diaré som ikke tar slutt.

— Jeg holder på å drukne i skitt, for jeg har ikke krefter til å vaske rundt meg. Klarer så vidt å stelle meg selv.

— Jeg har fortsatt betennelse. Det renner ut når trykket blir stort. Smertene er nesten ikke til å holde ut.

Så jeg hopper rundt på ett bein, støtter meg til møblene og bestiller meg en pizza for krisehjelpspengene jeg fikk fra Sosialkontoret, mens jeg lurer på når jeg blir definert som syk nok til å få den operasjonen jeg trenger fra Haukeland.

Det er jo egentlig bare en bitte liten operasjon som skal til for at jeg skal bli helt frisk ...

Hadde jeg bare vært en hund, da hadde jeg fått hjelp!

Det finnes nemlig lover for slikt!