Undertegnedes og to fulle konserthus sin dømmekraft blir likedan å oppfatte som sviktende, for vi er blitt «lurt» inn i Griegs hall og har fått et uforløst verk inn i øret, men har mottatt det med varm applaus og tydelig bifall (fredag). Arme oss!

Hr. Larsen åpner sin «anmeldelse» (?) med å belære leseren om det vi alle vet — pressen har en etisk grunnlov som sier: ikke misbruk andre menneskers sviktende dømmekraft, men det er jo nettopp det hr. Larsen gjør når han indirekte desavuerer tilhørernes begeistring i bifalls form. Men undertegnede betakker seg for P. Larsens bekymring på egen og publikums vegne i en konsertsal en stakket kveldsstund - vi hadde det til dels «hedensk» fortreffelig midt i det rekviemske alvor.

Det pedagogiske knepet med å henvise til misbruk av dømmekraft ut fra presseetikk er ikke godt nok, Peter Larsen: Fra ordets/tekstens objektive og ofte entydige tolkningsbredde er det heldigvis langt til en ditto mal for den tonefølge som blir mennesker til del i en konsertsal, plate etc., det objektivt målbare blir til ikke-verbale, abstrakte, uutsigelige, friere «utsagn», der møtestedet for dette abstrakte uttrykk er umiddelbart og subjektivt og derfor sant/usant for hver enkelt - alt etter bakgrunn og levd/ulevd liv. Da kommer presseetikken til kort. P. Larsens «undertekst» i «anmeldelsen» sier nemlig: Glem den gode og sitrende opplevelsen inne i deg - list deg ut av Grieghallen og si «du ha'kkje vært der», og innrøm at du er så lettlurt at du har latt deg forføre av Kenneth Sivertsens toner. Men nei! Undertegnede var der og lot seg begeistre - det gjorde mine tre ledsagere også, alle ganske dannete mennesker, og vi applauderte med hjertet for det vi opplevde; kanskje ikke verdens tyngste og mest dyptpløyende rekviem à la Mozart og Brahms, heller et slags Requiem «light» med til og med et bedehusorgel som nok jamret for flere sjeler enn Kenneth Sivertsens. Dessuten øser komponisten av en annen virkelighet/verden enn de tidligere mestre - kanskje det forklarer litt av formvalget? Og vi følte ikke at vi var Harmoni-ledelsens kynisk utnyttede ofre som presumptivt var der for å rette opp en dårlig økonomi.

Musikk - tonesekvenser - lydytringer i tonerekker oppfattes så forskjellig fra menneske til menneske: vi er minst like forskjellige som de to berømte snøfnuggene - der noen bifaller rister andre på hodet; derfor tror jeg at en anmelder som er litt mer ydmyk i forhold til slike tanker får en etisk bredere plattform å vurdere ut fra enn den innebygde og snevre mal BTs utsendte synes å besitte.

Helge Amundsen,

Søreidgrend