I forslaget til ny lærerutdanning har Høyre med Kjell Magne Bondevik i front bestemt seg for å utradere Arbeiderparti-regjeringens innføring av et obligatorisk kristendom, religion og livssynsfag, et fag med fokus på etikk og dypere religiøs forståelse. Det tradisjonelt religionskritiske Arbeiderpartiet med Hernes i spissen fanget opp dette behovet for etisk-filosofisk refleksjon og religiøs forståelse i en postmoderne tid. Bondevik derimot, som i forrige regjeringen propaganderte selvbevisst for større etisk bevissthet, har nå, med ytterst servil styring, greid å bryte ned selve bærebjelken i etikk— og livssynsbevisstheten ved å marginalisere dette nye, flotte og omdiskutert dristige faget til et simpelt valgfag.

Det er i grunnen fabelaktig at matte blir et oppvurdert fag igjen. Det er jo en aldri så liten katastrofe hvis mattekunnskapene blir så lite prioritert at den teknologiske utviklingen hindres. Dersom man for eksempel ikke greier å bygge broer av samme kvalitet som før, og helst bedre, legitimerer jo dette en styrking av realfagene. Men realfagene tror jeg blir best styrket og ivaretatt gjennom at de som har evner i den retningen får en tung realfaglig fordypning, med for eksempel et grunnfag i matte. Etikk og religiøs forståelse derimot er ikke noe som bør forbeholdes de studentene som har spesielle evner i faget. Disse spørsmålene er så fundamentale i forhold til hvert enkelt menneskes liv at uten en slik vektlegging i grunnskolen, vil det over tid fremelske egotripper, brutale omgangsformer, religiøs intoleranse og andre småfascistiske tendenser. Dette vil faktisk også slå tilbake på næringslivet selv: Når mennesker ikke lenger blir drillet i det å ta hensyn til ens neste, når man ikke lenger trenes mot en grunnleggende forståelse av at jeg faktisk ikke er mer verdifull enn min neste og at min neste er enhver som jeg møter på min vei, vil dette over tid, bli den største faren for samarbeid i bedrifter, for fair konkurranse, for kreativitet basert på dialog.

Dette er så grunnleggende selvfølgelig at man må være fullstendig forblindet av ren markedstenkning til ikke å se det. Et av de største hindrene for økonomisk vekst er faktisk det at mennesker blir ensidig fokusert på økonomisk vekst. Økonomisk vekst vil i lengden være fullstendig avhengig av etisk refleksjon. Dessuten betyr økonomisk oppgang at nedgang står for tur. Hvordan berger man da livskvaliteten? I slike perioder blir det jo nettopp folks evne til å hente mening ut fra et indre liv det vesentligste.

På høyskolen hører man nå og da folk hevde at pedagogikk kan ta seg av den etiske biten og samfunnsfag kan ta seg av religionsbiten i KRL-faget. Saken er jo den at pedagogene ikke har noen formell utdannelse i etikk, og samfunnsviterne har overhodet ingen utdannelse i religion. Forakten for faglig kompetanse, basert på hyper-naiv tro på at bare man kan undervise, kan man undervise i hva som helst, truer faktisk fagenes utvikling.

Vi har fått en ny regjering bestående av partier som tradisjonelt har hatt en viss sans for sjelelige og filosofiske verdier, men som nå, på positivistisk og intellektuelt foraktelig vis, ignorerer den faglige kompetansen som ligger i mellommenneskelig arbeid i skolen. Selv om man i Norge oppvurderer utdannelse, har man veldig liten forståelse for faglig tyngde og spisskompetanse. Utpeking av statsråder er ofte et eksempel på faglig lavprioritering. Nå har vi imidlertid fått en regjering med en presteutdannet statsminister, en tidligere kulturprofilert redaktør i Tidens Tegn, som via NHO ble utdanningsminister, som begge frenetisk forsøker å falby seg til den mest snevre og åndsfattige markedsliberalismen. Kjell Magne Bondeviks etiske kongstanke (Verdikommisjonen) materialiserer seg blant annet i et etisk endelikt, i en utradering av KRL-faget.

Av Per Bjørnar Grande,

førstelektor, Høgskolen i Bergen