Noen som husker Opticom? Hva med laksemilliardærene? Noen som husker dem? Eller Pan Fish, det mest moderne av alle moderne lakseeventyr? Husker det enda, ja? I hvert fall en stund til. I hvert fall inntil bankene eventuelt setter ned de svære bankføttene sine, og sier, nei, nå gidder vi ikke mer av det kostbare rotet fra de fallerte laksekongene der vest.

På dypest vann

Da IT-drømmene og -selskapene sprakk som såpebobler i solen, satt det mang en vestlending og nordlending rundt på øyene og nesene langs kysten og fnøs. Tenkte vi det ikke, den slags oppblåste idéfabrikker ender der de fortjener å ende, i intet. Ikke har de noen ferdige produkter å selge, ikke klarer de å fortelle oss hva vi skal bruke de avanserte produktene og tankene deres til, og vel fortjent er det når alle de investeringskåte idiotene får seg en aksjesmell.

Oppdrett, derimot, laks i alle former og mer eller mindre fileterte fasonger, se det var saker det. Der fantes markedet, og det vokste stadig. Norge har fortrinn med sin lange kyststripe og sitt relativt rene vann. Fisk kan vi her til lands, det var bare å kaste seg ut i det.

En av dem som kastet seg lengst og dypest ut i det, var Arne Nore og Pan Fish. Den tidligere bankdirektøren, og etter hvert så geniforklarte fiskemannen fra Ålesund, lå noen båtlengder foran i fjorden når det gjaldt å tenke strategisk og fremtidsrettet om oppdrettsbransjen. Pan Fish ble giganten som slukte de fleste leddene i kjeden mellom laksemerdene og middagsbordene. Full integrering, lød refrenget da de store gutta vokser seg enda større.

Størst og mest verdifull av alle ble Pan Fish, noe selskapet fikk bekreftet da det debuterte på børsen i 1997. Der klarte det seg godt, aksjekursen fordoblet seg flere ganger, helt til laksemarkedet gjorde som det gjerne gjør innimellom. Det sendte lakseprisene ned på dypt vann, og plutselig ble alle mer interessert i soliditeten og det økonomiske fundamentet for selskaper som Pan Fish, enn i vyene om et laksemarked som muligens ville ende i himmelen.

Kursras

Da fikk man plutselig øye på gjeld som skremte vannet av selv den mest vidløftige investor. Blant annet hadde oppkjøpsraidene langs kysten, der det ene oppdrettsselskapet etter det andre gikk med i dragsuget, kostet noen kroner. Ganske mange milliarder kroner hadde veksten kostet. Mye av det var lånefinansiert, og mye av gjelden var sikret i aksjer, Pan Fish— aksjer. Det er jo flott så lenge aksjene er verdt noe. Det er de knapt lenger.

Bare i løpet av det siste året har aksjene falt fra en topp på 37 kroner til drøye to kroner. Det betyr at verdien på selskapet har falt fra over seks milliarder kroner til knappe 400 millioner. Visst er det papirverdier, men det sier mye om tilliten til selskapet, og ikke minst om tillitsbrist. Det er det siste det handler om når kreditorene mister nattesøvnen.

Krisen oppstår når investorene og markedet mister troen på at Pan Fish klarer å overholde forpliktelsene sine. Med en rentebærende gjeld på nærmere milliarder kroner, og med behov for enda mer penger, skal det strømme inn en solid mengde kroner i året for at selskapet skal klare å dekke kostnadene sine. Det er det stadig færre som tror at Pan klarer. Arne Nores klønete håndtering av den finansielle krisen i selskapet har bare bidratt til forvitringen av tilliten. Etter gode fem år på børsen har han håndtert informasjonsplikten som en nybegynner, til stor irritasjon for alle dem som har satset penge på selskapet.

Ringvirkningene svir

Når et børsnotert selskap henger fast i pengemyren, rammer det sjelden bare selskapet eller dets aksjonærer. Bankene Nordea, vesle Kredittbanken og Sparebanken Møre synes for eksempel ikke at det er noe hyggelig at Pan Fish skylder dem nærmere 450 millioner kroner til sammen, gjeld som er sikret i aksjer som en gang var verdt en del. Nå må hver av bankene notere tapsavsetninger på nærmere to tredjedeler av pengene de har lånt ut til Pan Fish. Det er mye for småbanker som Kredittbanken.

Eller hva med alle oppdrettsfamiliene som ble kjøpt opp av Nore og Pan og fikk betalt i Pan-aksjer da kursen var på topp? De har fått spist opp formue, livsverk og arv i det store markedsmonsteret som heter manglende tillit.

Obligasjonseierne, de som har lånt penger til Pan Fish med løfte om å få dem igjen innen en viss tid, har nok også fått noen nye rynker i pannene sine. Den totale obligasjonsgjelden til morselskapet er på 738 millioner kroner, og innehaverne drømmer om å få tilbakebetalt i hvert fall deler av gjelden i løpet av kort tid. Det var der refinansieringsplanene strandet for Nore i forrige uke. Bankene synes ikke noe om at Pan Fish prioriterte obligasjonshaverne, som strengt tatt står et stykke bak i kreditorkøen, blant annet fordi de får mer avkastning enn de andre på pengene de har lånt selskapet.

Tetter hullene

De mest pessimistiske spår at Pan Fish og Arne Nores drøm om herredømme i lakseverden vil ende opp i hendene på bankene, akkurat som mange av oppdrettsselskapene gjorde sist det smalt i næringen. Gjelden gjøres om til egenkapital, og bankene blir de største aksjonærene. Det er i så fall ironisk, ettersom det var akkurat den slags Arne Nore jobbet med da han var bankmann den gangen, tidlig på 1990-tallet.

En mer lokal laksebaron, Ole-Eirik Lerøy, har vokst i et litt roligere tempo, og smiler kanskje litt over skjortekragen når han ser hvordan det har gått med et Pan, som har vokst som om det gikk på anabole steroider. Han tror ikke Pan kan belage seg på spesielt mye høyere laksepriser enn de vi har i dag, i hvert fall ikke priser som kan utligne de kvelende finanskostnadene som Pan drasser på. Konsolidering og effektivisering er mantraet i den næringen, som i de fleste andre. Det gjelder å tette hullene der millionene renner ut. Det ønsker nok Arne Nore at han hadde tenkt på litt før.