Fra Berlin, hvor Fure har friår fra Universitetet i Bergen og skriver bok om Europas historie i det 20. århundre i et globalt perspektiv, har han fulgt de siste dagenes utvikling:

Det tankevekkende

ý Dette er det tankevekkende paradokset. Etter opphøret av den kalde krigens bipolare verden sto USA igjen som eneste supermakt. Vel kan ikke USA bevege Russland eller Kina, men disse kan til gjengjeld ikke konkurrere i global militær slagkraft. USA har bare noen få prosent av jordens befolkning, men står for 22 prosent av verdens brutto nasjonalprodukt og en tredjedel av verdens militære utgifter. Noe ramlet sammen i vår forestilling. Til 11. september 2001 var USA den eneste stormakten som aldri hadde vært erobret eller utsatt for krigshandlinger på sitt fastland. Frankrike og Russland/Sovjetunionen ble krigsherjet og okkupert helt eller delvis, og Storbritannia ble bombet. USA unngikk det.

Nå ble presidenten som en ydmykelse tvunget ned i underjordiske kommandorom og måtte ha massiv militær eskorte hjem, innenfor eget statsterritorium.

Under den kalde krigen levde amerikanerne med atomtrusselen, men freden hvilte på terrorbalansen. Man var utsatt i forhold til en fiende man kunne ramme. En tysk avis beskriver alles frykt nå: Ingen har etter dette den gamle følelsen når de ser en skyskraper eller tar et fly.

Bare USA har evnen til å gripe inn militært overalt. Det står uten klassiske ytre, truende fiender, men blir så truffet i sitt økonomiske og politiske hjerte med krigslignende kraft av en fiende som er usynlig og ikke identifisert. Symbolene for USAs globale makt settes ut av spill. Den nye verden ble kalt både unipolar, med én supermakt, og multipolar, men dette viste til stater og statlige aktører. Det andre nye, terroren, opererer på tvers av grenser, sier Fure.

— Varsler fantes?

— Man hadde advarende informasjoner om aksjoner, men ingen regnet med krigsomfanget. Invasjonen i Norge i 1940 brøt forestillingen om hva som var mulig. Ingen, hverken i Norge eller i Storbritannia, trodde det lot seg gjøre å angripe kystbyer fra Oslo til Narvik uten at operasjonene ble oppdaget. Hitler kalte invasjonen verdenshistoriens dristigste operasjon. Den tvang alle til å tenke nytt. Terroraksjonene i USA krever revurdering av trusler og sårbarhet. Nye krigsformer og nye kampområder er skapt.

Fascinert av teknologi og med supermaktens selvtillit har USA overvurdert betydningen av satellitter og elektronisk overvåking og undervurdert gamle metoder som infiltrering av miljøer. Det er modernitetens svakhet. CIAs agenter synes å ha mistet grepet på grunn av USAs svekkede stilling i den arabiske verden. Uansett fremstår det tilnærmet håpløst å infiltrere fundamentalistiske grupper, sier Fure.

Mens man snakket om skjold

Mens USA drøftet rakettskjold gikk noen fundamentalister på pilotskole i det åpne, amerikanske samfunnet. Det meste av forsvarstenkningen de siste årene har dreid seg om et skjold mot det man kaller bandittstater. Så trengtes kun personer med politisk ekstreme og religiøst fundamentalistiske holdninger og flygeropplæring, noen rutetabeller og kniver. Dette var lavteknologi. Med den ble passasjerfly høyteknologiske mordvåpen. De enkle midlene står i slående kontrast til den sofistikerte planleggingen og organiseringen som lå bak.

Fure påpeker det nye perspektivet: Et internasjonalt terroristnettverk der folk som Osama bin Laden kan ha rollen som nøkkelpersoner. Også terroren blir globalisert. Det gir en asymmetri. Supermakten uten klassiske fiender møter et internasjonalisert, underjordisk terroristisk nettverk som supermaktens tradisjonelle apparat ikke strekker til overfor.

Det kan vise seg at USAs enorme militære slagkraft blir merkelig irrelevant mot denne type fiende. Eksperter i USA anslår at nettverket teller ca. 50 000. Det finnes ikke ett enkelt bombemål for å ramme avgjørende denne vidt forgrenede organisasjonen.

Dertil kommer dimensjonene, voldsomheten. Som våpen brukes kaprede fly med passasjerer. Det var som om det utenkelige var skjedd, atomkrigen. Terrorkrigen nådde stadiet der verden følte at nå kunne alt hende.

Etter vanlig tenkning har frykten for gjengjeldelse virket som sperre, og Fure minner om den kalde krigens terrorbalanse, begge parters evne til å slå tilbake selv om man var angrepet. Et internasjonalt terrornettverk kan ikke treffes eller påvirkes slik. Fundamentalister avskrekkes ikke. De er selvmordere. Og de finnes ikke på ett sted som greit bombemål.

Viktigere enn gjengjeldelse

Påvirkes kan stater som hjelper terroristene, sier Fure. Men overfor den terror som her er sett blir forebygging viktigere enn gjengjeldelse. Den må antagelig komme av hensyn til amerikansk opinion og kan bli voldsom, tror Fure. Men det karakteristiske ved det terroristiske nettverket er altså at det ikke utgjør et konsentrert, geografisk mål, aktørene er spredt over alle grenser. USA kan bombe mål i Afghanistan for å ramme Taliban-regimet. Men etter mer enn 20 år med krig er store deler av infrastrukturen allerede ødelagt. Det er heller ikke et moderne samfunn som er spesielt sårbart overfor bombing. Dessuten har den fundamentalistiske terroren en dynamikk som kan overleve Osama bin Laden, ja få næring av hans martyrrolle. Selv har han i intervju forsikret at den hellige krigen fortsetter også uten ham. Flere står klar.

Da gjenstår å bryte opp nettverket gjennom samarbeid over grensene, og det krever at USA samarbeider også med arabiske land. Det er lite spektakulært i en situasjon der USA krever handling av presidenten.

Fure ser likevel USA prioritere en antiterror-allianse med videst mulig rekkevidde og viser til utenriksminister Colin Powells uttalelse om at det ikke mer kan aksepteres at noen stater inntar en nøytral holdning til internasjonal terrorisme. Det tilsier medvirkning fra Kina, Russland og så mange arabiske land som mulig. I så fall anes nye konturer i verdenspolitikken, sier Fure. USAs problem er å forene det med supermaktens egen militære gjengjeldelse nå.

Hat og tvetydighet

— Går det an å se rasjonalitet, en klar hensikt, bak terroren?

— Det er vanskelig å se annet enn religiøst betinget hat mot USA og mer generelt mot Vesten.

Men her er det viktig å skille mellom fundamentalismen og den islamske verden. Arabiske ledere og religiøse ledere i de arabiske land har tatt avstand fra terroren.

Den amerikanske statsviteren og strategiforskeren Samuel P. Huntington formet sin tese om det nye konfliktmønsteret: Sivilisasjonenes sammenstøt. Islam mot Vesten. Odd-Bjørn Fure tror ikke at han treffer helt.

Han viser til reaksjonen nå: Forskrekkelse over store deler av verden, ikke bare i Europa, som også føler seg truet og mobiliserer NATOs solidaritetsprinsipp. Fure beskriver imidlertid en diffus eller tvetydig holdning i arabiske land. De politiske lederne, og de religiøse i varierende grad, tok avstand. Men nedover i rekkene og i gatene var det jubel eller tilfredshet eller tvetydighet.

Den egyptiske opposisjonsavisen al-Wafd hadde på forsiden tittelen «Rettferdighetens time». Regimeorganet al-Ahram viste bildet fra New York og ett av et palestinsk hjem. Sammenstillingen er megetsigende, bemerker Fure.

Noe grunnleggende galt

Fure nevner en tysk islam-kjenner som denne uken sa at noe er grunnleggende galt i forholdet mellom Vesten og den arabiske verden når så store deler av den triumferte eller viste sitt behag. Mens Vesten og Sørøst-Asia har hatt enorm økonomisk fremgang, preges de arabiske samfunnene av strukturell tilbakeståenhet. Det bidrar til tilfredsheten når Vestens institusjoner angripes. Vesten er skyldig. Til det kommer at USA sees som Israels allierte. I terroristenes verdensbilde er Vesten skyldig i alt.

Flere av Vestens ledere har erklært den internasjonale terroren krig. Skal den vinnes på lang sikt, må terrorens grunnlag fjernes, sier Fure: Fattigdom, undertrykkelse og følelsen av å være ydmyket.