Av Olav Njaastad, leder i Norsk Journalistlag

Norske Avisers Landsforening (NAL) gir seg ikke – ikke denne gangen heller. Like rytmisk som at våren kommer før sommeren, kommer NALs svermeriske forsøk på å frata journalistene forhandlingsretten. NAL (bakom synger NHO) kommer ikke til å lykkes denne gangen heller.

Vi er vant til å slåss for vår demokratiske rett til å forhandle lønn for medlemmene. Ved siste, og til nå eneste, avisstreik (1990 – den varte fire dager) var det også kravet om forhandlingsrett som utløste konflikten. NAL «svermer» fortsatt, og vi blir ikke lenger overrasket når vi møter udemokratiske holdninger i NAL, (bakom synger fortsatt NHO). NAL fortsetter å forsøke å påtvinge journalistlagets medlemmer resultater fra forhandlinger med andre organisasjoner. Igjen har et lønnsoppgjør havnet hos Riksmeklingsmannen fordi NAL nekter å forhandle lønn før faren for streik er overhengende. Jeg har fjorårets mekling friskt i minne. Reelle forhandlinger om en avtale startet kl. 23:05 – 55 minutter før meklingsfristen var ute. Så ble det meklet/forhandlet i 29 timer i ett strekk før avtale kunne undertegnes. Avtalen kunne vært undertegnet uker i forveien dersom NAL hadde vist forhandlingsvilje. Dersom det samme gjentar seg kommende onsdag ved meklingsfristens utløp, blir det streik for journalistene i BA/BT og de fleste andre avisene i landet.

For meg framstår det som absurd å havne i mekling når utgangskravet er 3000 kroner i sentralt tillegg, samt et moderat lavtønnstillegg til sliterne blant journalister.

Antakelig blir det absurd fordi det ikke er pengene det dreier seg om for NAL, men journalistenes rett til frie forhandlinger. Det er ikke frie forhandlinger når NAL krever at vi skal underkaste oss avtalen som ble inngått med andre parter i fjor. Som selvstendig tarifforganisasjon kan ikke journalistlaget akseptere at avtalen settes til side. Vi bruker forhandlingsretten til å ivareta egne medlemmers interesser. Derfor krever vi i år et løft for de lavest lønte blant våre mest erfarne redaksjonelle medarbeidere. Journalistens jobb er å gi samfunnet nyheter, informasjon, analyse og debatt. Dette krever kompetanse og erfaring fra frie og uavhengige journalister.

Vi kommer til å streike for retten til å forhandle. Dersom vi havner i konflikt ved dette oppgjøret så er det fordi NAL og NHO forsøker å kvele oss ved å kjøre andre sentralorganisasjoner foran seg.

Forhandlingsretten retten rører ved selve sentralnerven i et demokratisk system. Dersom vi opptrer unnfallende eller gir den fra oss; gir vi samtidig fra oss retten til å stå sammen mot krefter som er ekstremt mye sterkere enn hver enkelt av oss. I en tid hvor kapitalkreftene river og sliter i gamle verdier. I en tid hvor selv gamle kapitalvenner som Kåre Willoch tar seg til hodet og lurer på om han gikk feil et sted; spiser en Christen Sveaas og en Kjell Inge Røkke tillitsvalgte og gamle bedriftsledere til frokost.

Det er svært vanskelig å forstå hvordan Olav Terje Bergo, som en av ytringsfrihetens våpendragere, i en leder i BA-søndag kan gå til frontalangrep på journalistenes forhandlingsrett. Vi håper at NALs svermeri for udemokratiske metoder er av sesongmessig art og ikke bygger på et prinsipielt svermeri med totalitære tanker. Uten frihet til å forhandle lønn blir NJs organisasjonsfrihet illusorisk, og planøkonomiske svermerier trodde vi falt samtidig med muren i Berlin.

Organisasjonsfriheten og ytringsfriheten eksisterer side om side, men aldri alene. Derfor avviser vi nok en gang NAL sitt angrep på forhandlingsretten.