Med unntak av landsted som går i arv er det for menigmann følgende alternativer for å nyte strandsonen:

Kjøpe et brukt landsted

Kjøpe et nytt landsted

Kjøpe en båt stor nok til seile ut til et svaberg (også når det ikke er laber bris)

Benytte et av de eksisterende offentlige friområdene langs sjøen

For mitt vedkommende er de tre første alternativene utelukket av økonomiske årsaker. På grunn av strandloven er det blitt slik rift om de eksisterende landstedene, at strandsonen er blitt en plass for rikfolk. Da gjenstår de eksisterende friområdene, og jeg spør meg selv: Hva godt har strandloven gjort for meg? Friområdene kunne jeg jo benyttet også om ikke strandloven var der? Dagsturer til strandsonen er fint det, men må det være så vanskelig å nyte vår vakre skjærgård litt lenger enn en dag?

Min bønn er derfor at man opphever strandloven og gjennomfører følgende tiltak:

Øremerke utvalgte perler langs strandsonen til offentlige friområder, for å sikre at alle som ønsker det kan bruke den.

Selg tomter på offentlig land til faste priser, menigmann bygger ikke palasser en kan se fra Færøyene.

Unngå å selge alle områdene til byggeselskaper, mange av dem raserer tomteområdene i profittens tjeneste. Jeg har sett etter hyttetomter fra sørsiden av Sotra til nord på Lindås, og er skremt over alt det flotte terrenget som blir sprengt vekk og planert som rullebanen på Flesland.

Etter å ha lest lederartikkelen i BT mandag 23. april, sitter jeg igjen med en følelse av at BT mener strandloven er en gudegave til folket. Selv mener jeg det er en av de mest feilslåtte lover i Norges land. Intensjonen med strandloven er god den, for all del, å sikre allmennhetens adgang til strandsonen er en fin tanke. Men intensjonen er jo langt ifra nådd. Realiteten er at mange ønsker å benytte vår vakre skjærgård, og de færreste får anledning til det. Og det var vel ikke meningen?

STEIN ARNE RISA