Men de to har først og fremst seg selv å takke. De faller for egne grep, men tar med seg et stolt kapittel i norsk historie.

Hvordan kunne Mona Juul gjøre noe så tåpelig som å motta den omstridte fredsprisen fra Peres-senteret, som hun selv har vært med på å anbefale sitt eget utenriksdepartement å finansiere? Hvordan kunne hun i tillegg la være å oppgi prispengene for sin oppdragsgiver når enhver diplomat ellers er innpodet med at alle gaver fra utenlandske interesser skal rapporteres i minste detalj? Og hvordan kunne Terje Rød-Larsen etter sitt fall i Norge, la være å bli særdeles påpasselig i pengesaker? Han måtte regne med å være ekstra utsatt på dette feltet, ikke minst når han i sitt fredsarbeid var i ferd med å bli uglesett av den krigerske høyrefløyen i israelsk politikk. Mona Juul burde også ha forstått at hun var i en spesielt utsatt stilling, fordi embetsverket i det norske Utenriksdepartementet aldri ønsket at hun skulle bli ambassadør i Israel.

Svaret på disse spørsmålene er muligens svært enkelt: Grådighet. Terje Rød-Larsen er en spiller som ofte bryter spillets regler. Han tar sjanser, kutter hjørner, har fantasi, setter i gang prosesser, går på tvers, skaper nettverk og får resultater. I norsk politikk er han svært utradisjonell, og i sin korte statsrådperiode klarte han å erte på seg mange regjeringskolleger for sine dramatiske forslag. I Midtøsten kom de fargerike egenskapene til sin rett. Det ville ikke ha blitt noen Oslo-prosess uten Terje Rød-Larsen. Han var rett mann på rett sted til rett tid. Men den sterke dragningen mot å fungere på tvers av vedtatte rutiner, er tydeligvis også til stede når det gjelder å passe på egen økonomi. Den famøse Fideco-saken viste dessverre et slikt mønster.

Den omstridte fredsprisen er også et tegn på manglende respekt for regler, rutiner og skjønnsomhet. Et fikst og plutselig grep, tilsynelatende uangripelig, men livsfarlig når detaljene og bakgrunnen for pengegaven blir kjent, slik alt nå er rullet opp. Saken feller ikke Terje Rød-Larsen. Han er ikke ansatt i norsk diplomati, men av FN. Men den rammer Mona Juul med full kraft. Det mest oppsiktsvekkende er ikke at Terje Rød-Larsen har tatt en ny sjanse, men at Mona Juul også synes å ha glemt at de reglene som finnes ikke bare gjelder for alle andre, men i like stor grad for henne og ektemannen.

Det er pinefullt å se hvordan Utenriksdepartementets hevngjerrige embetsverk driver sin skittkasting mot Mona Juul. Særlig mer oppløftende er det ikke å bevitne hvordan Inge Lønning og Carl I. Hagen bruker denne saken til å få knekket restene av det en gang så strålende norske fredsdiplomatiet i Midtøsten.

Men verst av alt er å se hvordan utenriksminister Jan Petersen triumferer over at «det tette Ap-nettverket i norsk Midtøsten-politikk nå er historie». Man kan beskylde Arbeiderpartiet for mye galt og vrangt, men akkurat i Midtøsten har partiet virkelig ført en initiativrik og spennende politikk, helt fra tidligere utenriksminister Knut Frydenlunds dager. Hvis Petersen synes det viktigste på dette feltet er å knekke «Ap-nettverket», risikerer han å kaste barnet ut med badevannet. Tilbake vil Norge stå uten noen særegen rolle å spille i Midtøsten. Han skal arbeide hardt for å bygge opp en ny tillit til Norge fra de krigende parter i området, om de fleste som hittil har arbeidet med spørsmålet blir satt til side.

Når Colin Powell snakker om at Norge kan være et velegnet sted for en fremtidig fredskonferanse, springer det ut av den historien Rød-Larsen, Juul og «nettverket» har skapt. Det er ikke den nåværende borgerlige regjeringens valne Midtøsten-politikk som er forutsetningen for en slik tanke hos den amerikanske utenriksministeren.

Med eller uten «nettverket» er det når alt kommer til alt kanskje ikke så viktig hva Norge lenger foretar seg i Midtøsten. Skulle det noen gang bli ny bevegelse mellom Israel og palestinerne, måtte man gjøre mye helt motsatt av Oslo-prosessen, slik også Terje Rød-Larsen nå er kommet til. Man kunne ikke en gang til sette i gang uten en endelig avtale, og en slik avtale om sikkerhet for Israel og en egen stat for palestinerne, er umulig uten at USA er garantisten. Tiden for de eventyrlige og utradisjonelle grepene som en liten gruppe nordmenn tilrettela for snart ti år siden, er definitivt over.

At krigen har overtatt for freden i Midtøsten, har naturligvis ingenting å gjøre med Mona Juul og Terje Rød-Larsens fredspris-sak. Deres sak er bare en trist avslutning på et fantastisk prosjekt. I sum et tragisk kapittel i norsk historie — fra den store triumfen til den smålige avslutningen. Et gjennomgående trekk i tragedien, både langs dens høydepunkter og i dens fall, er de utradisjonelle grepene. Den samme uvørenheten og overmotet som skapte gjennombruddene, førte til fallene.